Kunstens illusjon

Skribent

Illustratør

«Selvportrett» er fortellingen om kunstneren Lene Marie Fossen. En fremragende fotograf i et uendelig mørke.  Lene Marie døde i høst som en konsekvens av langvarig anoreksi og underernæring. Dette gjør det naturligvis vanskelig å skulle stille seg kritisk til filmen om henne. Jeg velger allikevel å gjøre det.

Filmen er brutalt ærlig. Gjennom både oppturer og nedturer får seeren ta del i livet til Lene Marie (1)https://www.filmweb.no/film/article1397251.ece. Som alle oss andre forsøker hun å håndtere livets utfordringer slik hun vet best. Både kunsten og sykdommen ble hennes metoder. «Når du ikke spiser, skrur du av følelsene», sier hun i filmen. Ved å fotografere seg selv og sin avmagrede kropp i vakre kjoler og estetiske omgivelser, forsøker hun likevel å fange de avslåtte følelsene. Knokler fremheves med rett belysning og skygge, samtidig som det fra Lene Marie sin side påpekes at hun ønsker å bli husket som fotograf, og ikke som syk. Som seer sitter jeg igjen med et annet inntrykk. Det er sykdommens grusomme realitet som brenner seg fast i minnet – og det er det ingenting vakkert ved. Det er godt mulig jeg ser filmen gjennom vår tids filtrerte brilleglass, og at virkelighetsnære og ufiltrerte bilder av den grunn blir for vanskelige å takle. Der jeg likevel synes det blir problematisk, er der kunst og alvorlig sykdom integreres.

Anoreksi er ikke VAKKERT – det er psykiatriens mest dødelige sykdom.

Lene Marie var en fotograf i verdensklasse, og evnet å se detaljer de fleste bare kan drømme om. Fotograf Morten Krogvold hyllet Fossen for sitt talent (2)https://www.vg.no/rampelys/i/GG8drV/lene-marie-fossen-er-doed. Jeg har ingen problem med å forstå hennes brennende ønske om å skape, formidle og være kreativ – og at det dermed ble nærliggende å bruke seg selv som objekt for å få utløp for smerte og sorg. Jeg stiller likevel spørsmål ved at et svært alvorlig tilfelle av en dødelig sykdom skal fremstilles som kunstnerisk vakkert. Anoreksi er ikke vakkert – det er psykiatriens mest dødelige sykdom. Den sluker deg hel. Spiser deg levende. Det blir en uttrykksform. En måte å kommunisere på, når du ikke selv greier å sette ord på egne følelser. På samme måte fungerer kunst som et uttrykk for glede, smerte og sorg. Å skulle blande de to er i mine øyne en farlig kombinasjon.

Det er ingen tvil om at belysning av spiseforstyrrelser er viktig. Vi trenger kunnskap for å kunne forebygge, behandle og støtte. Vi trenger å se alvoret. Virkeligheten. Hvor galt det kan gå. Jeg betviler ikke at filmen ble laget med intensjon om å fremme nettopp dette – noe den i aller høyeste grad også gjør. Noe vi imidlertid ikke trenger er å gi mennesker med spiseforstyrrelser tanker som «jeg er ikke syk nok» eller «slik skal jeg også bli». For dette er den grusomme realiteten ved sykdommen – man blir aldri fornøyd. Det er dette som gjør meg bekymret for filmens fremtoning og påvirkningskraft. Mennesker i sårbare situasjoner har ofte negative skjema de fortolker virkeligheten utifra. Avmagrede kropper kan potensielt trigge følelser som skam og utilstrekkelighet, uavhengig av hvor kunstnerisk vakkert de fremstilles.

Annonse

Det føles viktig å påpeke at jeg ikke tror filmen ble laget med baktanke om å glamorisere en alvorlig lidelse. Tvert imot ser jeg intensjonen om å spre kunnskap. Det finnes allikevel en allmennmenneskelig oppfatning om at et bilde sier mer enn tusen ord. Hva så med en hel film? Det hjelper lite å fortelle en tenåring på bristepunktet at filmen bidrar til å rette søkelys mot realitetens alvor. Jeg tror dette fungerer dårlig. Anoreksien er nådeløs – den tar ikke hensyn til fakta. Den syke er ikke rasjonell, og evner ikke alltid å se alvoret i egen realitet. Kanskje vil det til og med oppleves som et slags frikort for videre sykdom – så lenge det fremstår som kunst er det ikke noe i veien med å fortsette i samme spor. Dette er sykdommens illusjon. Dette er skummelt.

Anoreksien er skummel – det er psykiatriens mest dødelige sykdom. Den er ikke vakker – den svartmaler en allerede gråfarget tilværelse. Men for all del, livet kan være kunstnerisk vakkert. Vi må bare kunne skille mellom det vakre og det vonde, og ikke la oss farge av kunstens illusjon.

Referanseliste   [ + ]

Annonse