Klimaendringer oppleves for mange som en ubehagelig og uhåndterbar trussel, noe som setter en stopper for engasjement. Kan psykologisk forskning bidra til å endre dette?
Tekst: Katrine Nødtvedt, psykologstudent ved Det Psykologiske Fakultet, UiB
Klimaendringer fremstår i dag som et av de største og viktigste samfunnsproblemene mennesker i vår tid står overfor. For å unngå alvorlige negative konsekvenser, som for eksempel økt forekomst av både tørke, hetebølger og ekstremnedbør, er det nødvendig at en på tvers av land og lokalsamfunn går sammen for å kutte klimagassutslippene så mye som mulig. Dette byr på store utfordringer. I tillegg til strukturelle, politiske og økonomiske hindre, står også psykologiske barrierer i veien for mobiliseringen som skal til. Derfor spiller psykologisk forskning en viktig rolle i å identifisere de viktigste psykologiske barrierene som hindrer klimahandling, og i å komme frem til strategier for å overkomme disse.
Psykologisk avstand og klimaengasjement
Psykologisk avstand er en av de psykologiske faktorene som ofte blir trukket frem som et viktig hinder for klimaengasjement. Man har i flere undersøkelser (f. eks. her, her og her) funnet at folk har en tendens til å se for seg klimaendringer som noe som hovedsakelig vil påvirke andre mennesker enn dem selv, på steder langt unna, og langt frem i tid. Dette har ledet klimapsykologiske forskere, som for eksempel Anthony Leiserowitz, til å anbefale at klimaendringer bør bringes nærmere folk, og gjøres mer personlig relevant, gjennom for eksempel å fokusere på lokale konsekvenser av et endret klima.
Den empiriske evidensen for at nærhet automatisk gir økt klimaengasjement har for øvrig vært blandet, og det ser ut til at forholdet mellom psykologisk avstand og miljøvennlig atferd ikke er like lineært som tidligere antatt. En mye anvendt teoretisk innfallsvinkel på psykologisk avstand, construal level theory, predikerer at dersom en miljøvennlig atferd er upraktisk og strabasiøs vil psykologisk nærhet faktisk redusere motivasjon, ikke øke den. For å illustrere dette poenget kan en tenke seg hvordan en ville følt det hvis en plutselig fikk vite at en skulle dra på backpacking i Sør-Øst-Asia i morgen. Noe som mange i utgangspunktet ville vært positive til blir plutselig preget av stress og praktiske hensyn når det blir plassert veldig nært i tid. Dersom en i stedet hadde fått vite at turen skulle finne sted om et år ville man umiddelbart tenkt mer på attraktiviteten av tilbudet, og mindre på praktiske utfordringer som å ta seg fri fra studier og jobb, finne hotell og printe ut billetter. På samme måte kan det være med miljøvennlig atferd; dersom en presenterer det gjennom et fjernere perspektiv kan det kanskje virke mer attraktivt, og mindre belastende.
I tillegg påpeker Brügger og kolleger at selv om psykologisk nærhet muligens kan bidra til at folk opplever klimaendringer som en mer personlig relevant, alvorlig og umiddelbar trussel, vil ikke dette nødvendigvis fostre miljøvennlig atferd. Mange oppfatter individuelle miljøtiltak som meningsløse metoder for å takle klimaproblemet. Når man legger til at miljøvennlig atferd også ofte kan være vanskelig og dyrt, er det lett å forstå at folk leter etter andre løsninger på det ubehaget som vekkes av klimatrusselen.
Én slik løsning er unngåelse. Den kan ta mange former, og den mest direkte av dem er kanskje å benekte at klimaendringer i det hele tatt er et problem. En annen slags unngåelsesstrategi er optimismebias, som for eksempel kan gi seg utslag i å underdrive sannsynligheten for at ens eget lokalmiljø vil bli påvirket av klimaendringer. Hvordan kan en hindre slik unngåelse, og i stedet skape en situasjon der det føles meningsfullt og trygt å engasjere seg i klimasaken?
Eksempler på effektiv klimakommunikasjon
Aktører som ønsker å mobilisere til klimahandling må opprettholde en hårfin balanse. På den ene siden er det nødvendig å få frem at klimaproblemet er alvorlig og presserende. På den andre siden må ikke budskapet bli overveldende – folk må ha tro på at det fortsatt kan løses, og at de selv kan bidra. Effektiv klimakommunikasjon må derfor inneholde konkrete og troverdige løsningsforslag, i stedet for kun å fokusere på de negative konsekvensene.
For å øke klimarelatert mestringstro kan det være nyttig å fokusere på at klimaproblemet i sin kjerne er et eksempel på et sosialt dilemma, en allmenningens tragedie, som bare kan løses gjennom koordinert samarbeid. Klimarelatert mestringstro er derfor ikke bare relatert til individets tro på sin egen evne til å utføre miljøvennlige tiltak, men også til troen på at de fleste andre også vil bidra. Derfor vil et viktig element i klimakommunikasjon være å synliggjøre andres miljøvennlige atferder. Denne strategien kan også være nyttig fordi den fungerer som en form for sosial modellering, og som en demonstrasjon av positive normer.
Et eksempel som viser hvordan sosiale normer kan motivere til miljøvennlig atferd kommer fra en studie der 600 000 husstander deltok i et felteksperiment om energisparing. Eksperimentet gikk ut på å sende brev til noen av husstandene med informasjon om hvor høyt husstandens energiforbruk var sammenlignet med naboenes energiforbruk. Dersom husstanden hadde et lavt forbruk ble de belønnet med smilefjes i brevene. Denne enkle intervensjonen førte til en signifikant reduksjon i energiforbruk, med en effektstørrelse tilsvarende å øke strømprisene med 10 til 20%!
En annen strategi som også ser ut til å være relevant, spesielt med tanke på litt mer krevende typer miljøvennlig atferd, er å oppfordre til forpliktelser. Bilkjøring er et eksempel på en klimafiendtlig atferd som er vanskelig å endre, fordi det er en svært vanebasert atferd. I en studie fra 2006 testet man ut om det å forplikte seg til å prøve ut andre former for transport kunne vri bileiere over i mer bærekraftige transportvaner. Resultatene viste at forpliktelser hadde en liten, men signifikant effekt på bileiernes atferd. Et viktig funn var at forpliktelser var en mye mer effektiv motivator for de bileierne som fra før av følte et moralsk ansvar for å redusere sin bilbruk. Dette illustrerer et annet kjennetegn på effektiv klimakommunikasjon, nemlig å tilpasse budskapet til mottakerne.
Som all god kommunikasjon må også klimakommunikasjon ta hensyn til sitt publikum. Frem til nå har det man hører om klima gjerne vært en generell katastrofebeskrivelse, som har skapt frykt og unngåelse hos mange, og engasjement hos kun noen få. Fremover må klimadebatten rettes mer mot hvordan ulike grupper og individer kan bidra til løsninger, og det er viktig å fokusere på tiltak som allerede er i gang for å redusere frykten folk har for at deres innsats er forgjeves.
Referanser:
Allcott, H. (2011). Social norms and energy conservation. Journal of Public Economics, 95, 1082–1095.
Brügger, A., Dessai, S., Devine-Wright, P., Morton, T. A., & Pidgeon, N. F. (2015) Psychological responses to the proximity of climate change. Nature Climate Change, 5, 1031–1037.
Gifford, R., Scannell, L., Kormos, C., Smolova, L., Biel, A., Boncu, S., . . . Uzzell, D. (2009). Temporal pessimism and spatial optimism in environmental assessments: An 18-nation study. Journal of Environmental Psychology, 29, 1–12. doi: 10.1016/j.jenvp.2008.06.001
Heath, Y. & Gifford, R. (2006). Free-market ideology and environmental degratation: The case of belief in global climate change. Environment and Behavior, 38, 48-71.
Leiserowitz, A. (2006). Climate change risk perception and policy preferences: The role of affect, imagery, and values. Climatic Change, 77, 45–72.
Lorenzoni, I., Nicholson-Cole, S., & Whitmarsh, L. (2007). Barriers perceived to engaging with climate change among the UK public and their policy implications. Global Environmental Change, 17, 445–459. doi: 10.1016/j.gloenvcha.2007.01.004
Matthies, E., Klöckner, C., & Preissner, C. L. (2006). Applying a modified moral decision making model to change habitual car use: How can commitment be effective? Applied Psychology, 55, 91-106.
Milfont, T. L., Abrahamse, W., & McCarthy, N. (2011). Spatial and temporal biases in assessments of environmental conditions in New Zealand. New Zealand Journal of Psychology, 40, 56–67.
Norgaard, K. M. (2011). Living in Denial: Climate Change, Emotions and Everyday Life. Cambridge, MA: The MIT Press.
Osbaldiston, R., & Schott, J. P. (2012). Environmental sustainability and behavioral science: Meta-analysis of proenvironmental behavior experiments. Environment and Behavior, 44, 257-299. doi:10.1177/0013916511402673