Kinaputten som ble til en atombombe

Dette innlegget er 8 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Illustrasjon: Johan Myklebust Ådland
Illustrasjon: Johan Myklebust Ådland

Rebekka Lossius svarer på Pål Halle Johnsens bekymringsmelding til fakultetet. Et ikke proporsjonalt forhold mellom belyste problemområder og alvorlighetsgraden i kritikken, skriver Lossius.

Tekst av: Rebekka Lossius

Student ved Det psykologiske fakultet

18. mars 2015 publiserte Katarsis en eksplosjon av kritikk mot Det psykologiske fakultet, undertegnet av Pål Halle Johnsen. De konkretiserte problemområdene går ut på at forelesere til tider kan avlyse forelesninger og at obligatoriske undervisninger ikke er godt nok tydeliggjort på Mi Side. Videre nevnes det et tilfelle der Pål mener at han og resten av kullet fikk kjeft av en foreleser fordi han sendte inn en klage da en obligatorisk forelesning ble flyttet.

Foto: Privat
Foto: Privat

Les kronikken her.

Ved alle fakulteter – og alle andre arbeidsplasser for så vidt – oppstår det til tider menneskelig svikt som skaper ubeleiligheter. Og ved alle arbeidsplasser finnes det potensiale for forbedring. Det er vel og bra at man da har mennesker som belyser de områdene som kan forbedres og som engasjerer seg for at disse endringene faktisk skal finne sted. At Johnsen tar en så stor del av denne jobben ved fakultetet der jeg selv er student, synes jeg er prisverdig og flott.

Det oppstår imidlertid et problem når det ikke er et proporsjonalt forhold mellom de belyste problemområdene og alvorlighetsgraden i kritikken man kommer med. Johnsen beskriver Det psykologiske fakultet som et sted der studenter er redde. Frykten er grunnet fakultetets autoritære ledelse som straffer studentene sine, men hvilke straffemetoder det her er snakk om forblir et spørsmålstegn for leseren. Johnsen bruker også en analogi der han sammenligner psykologistudentenes situasjon ved fakultetet med den upredikerbare hverdagen overgrepsutsatte barn opplever. Vi straffes, vi blir løyet for og det gjelder å huske på Jantelovens tiende bud ”Du skal ikke tro du kan lære oss noe”. Videre forteller Johnsen at han opplever en grunnleggende holdning ved fakultetets forelesere som er preget av mangel på respekt for studenter og for deres tid. Johnsen hevder at dette er hans bekymringsmelding og at Det psykologiske fakultet bør anses som uskikket.

At Johnsen er krenket er det ingen tvil om. Hva det er som har krenket ham i så stor grad, er det vanskeligere for leseren å få innsikt i. Jeg kan ikke tro at et enkelttilfelle med en foreleser, forflytninger av forelesninger eller uklarheter på Mi Side er nok til å skape en så kraftig eksplosjon hos en av mine medstudenter. For det er ikke nevnt noen konkrete hendelser eller situasjoner i hans kritikk av fakultetet som får meg til å tenke at vi som studenter utsettes for en brutal og straffende ledelse.

I likhet med Pål, har jeg nå tilbrakt noen år på fakultetet (dog et halvt år mindre enn ham), og det overrasker meg da å se at en av mine medstudenter er av en helt annen oppfatning av forelesere og ledelsen enn det jeg selv er. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har opplevd en foreleser som har behandlet meg, eller kullet mitt, som mindreverdige mennesker. Heller tvert om. Vi inviteres til diskusjoner og vi blir bedt om å reflektere. Jeg opplever en holdning der ingen spørsmål er for dumme, der det er bedre å spørre en gang for mye enn en gang for lite. Jeg har erfart forelesere som åpner for at studenter kan møte dem til samtale på kontoret deres når det oppstår ubeleilige flyttinger av forelesninger, slik at også de som ikke har mulighet til å møte opp får den samme innsikten som de oppmøtte. Vi har innflytelse på hvordan eksamensoppgavene skal utformes slik at vi best mulig kan vise den kunnskapen vi har. Og gjentatte ganger har forelesere spurt oss om vår vurdering av kvaliteten på forelesningene. Selvfølgelig finnes det enkelttilfeller der man ikke alltid er like fornøyd, men min generelle oppfatning av fakultetet og dets forelesere er nettopp denne: vi blir møtt med stor respekt og vi blir gitt en mulighet til å møte mennesker med bred kompetanse som er villig til å bruke sin tid på å gi oss dypere innsikt. Som student ved Det psykologiske fakultet i Bergen anser jeg meg selv som intet annet enn privilegert.

Det var derfor et sjokk for meg å lese Johnsens dystre beskrivelse av stedet der jeg studerer daglig. At Det psykologiske fakultet ikke er perfekt er det nok enighet om. Men at fakultetet kan sammenlignes med et hjem der barn utsettes for omsorgssvikt og overgrep er for meg totalt uforståelig. Om det har oppstått en eller flere hendelser som gjør at Johnsens beskrivelser av fakultetet kan anses som adekvat, mener jeg det er nødvendig å belyse disse umiddelbart. Og til nå har jeg to ting å bekymre meg for. Den ene er at disse beskrivelsene stemmer og at det er jeg som er blind for det som skjer rundt meg. Den andre bekymringen min er at anklagene mot fakultet ikke har belegg. Det hadde i så tilfelle også vært nokså alvorlig.

Dette innlegget er 8 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.