Karakterstryk for karakteranalyse

Dette innlegget er 7 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Bilde: flickr
Bilde: flickr

Hvilke krav stiller vi egentlig til våre talere? Vil en spesialistutdannelse uansett gjøre budskapet verdifullt? Min erfaring på foredrag om karakteranalyse tyder på nettopp dette.

Håkon Nævdal
Skribent

Torsdag 16. april ble det arrangert foredrag om karakteranalyse i regi av Karakteranalytisk institutt, Corpus og Norsk Psykologforening. Grunnet stor interesse på Facebook ble foredraget flyttet til et større lokale enn planlagt for å romme de mange påmeldte. Det var imidlertid dårlig samsvar mellom den virtuelle oppslutningen og det faktiske oppmøtet. Publikum utgjør derfor en glissen forsamling spredt i et litt for stort auditorium. Til tross for det skuffende oppmøtet mestrer de to foredragsholderne Anne Kulseng Berg og Ketil Langeland å bryte isen med glans: De inviterer publikum til å slippe løs alle hemninger ved å riste på kroppen, skjære grimaser og lage rare lyder. “Det viktigste vi gjør som psykologer er å tørre å drite oss ut”, forteller Langeland. Foredragets tragedie er imidlertid at det aldri kommer forbi den joviale og uformelle tonen som preget innledningen.

Publikum blir bedt om å sitte ned. “Eller forresten, reis dere opp og lukk øynene” og med ett går vi løs på en mindfulness-lignende kroppsskannøvelse. Og mer skal ikke til for at det gode førsteinntrykket begynner å vakle. “Slik starter vi alltid terapitimene våre”, forteller psykologspesialistene. Men hvorfor også foredraget skal starte sånn, forblir et mysterium.

Karakteranalysen skal forklares i lys av historikk og teori. Historikken blir imidlertid redusert til en forsvinnende kortversjon, og teorien fremstår som et lappeteppe av generelle og for lengst aksepterte ideer i psykologien. “Det ville vært et foredrag i seg selv” å fortelle om karakteranalysens grunnlegger William Reich, forteller Kulseng Berg. Dermed ytres heller ingenting om Reich.

Det fortelles om spedbarnsforskning. Om alt man kan lære om mennesklig samspill ved å se på sakte film av mor og barn i interaksjon. Det kastes inn en løs referanse til Galeses speilnevroner, og poenget om mennesklig interaksjon dras ut i det kjedsommelige. De gode argumentene uteblir, og de magre poengene drukner i generelle og intetsigende anekdoter. “Jeg tror det var Muhammed Ali” forteller Kulseng Berg, “Han starter beskyttelsesslaget – eller hva det nå heter – omtrent akkurat samtidig som motstanderen starter sitt slag”. “Jeg har bare ramset opp litt”, forteller Kulseng Berg, tilsynelatende i et forsøk på å forsvare den usystematiske gjennomgangen av karakteranalysens stadig mindre tydelige teoretiske bakteppe. Til hvilken hensikt det ramses opp er imidlertid vanskelig å forstå.

En ny praktisk øvelse introduseres, der publikum skal lede hverandres pekefingre rundt i luften. Det poengteres av Langeland at det “av og til er vanskelig å vite om man styrer eller blir styrt”. Det vanskeligste var imidlertid å begripe hva psykologspesialistene faktisk ønsket å formidle. Selve svaret på hva karakteranalyse innebærer blir på sitt klareste gitt i en diffus refleksjon: “Det er det som er kjernen, tenker jeg, i karakteranalyse. Det kroppslige samspillet gir tilgang til informasjon som ikke ellers er tilgjengelig”.

Jeg ble overrasket av innholdet i foredraget denne torsdagen. Ikke fordi det var nytt, men fordi det var så selvsagt. En medstudent uttrykker at “hadde du lest noe av Reich, ville du ha skjønt mer”. Problemet var bare at jeg slett ikke hadde problemer med å forstå hva som ble sagt, men heller hvorfor det ble sagt. Foredragsholdernes frigjorte stil satt til side, det er flaut å være publikummer når to psykologspesialister ikke lykkes i å formidle et budskap til tross for deres tapre forsøk på å forenkle det.

Det er likevel ikke fremmed for meg at jeg nok var den eneste i salen som faktisk mislikte foredraget. Publikums entusiasme var til å ta og føle på. Jeg frykter bare at entusiasmen kom mer som en følge av psykologspesialistenes faglige autoritet enn av foredragets innhold. Det var ingenting ekstraordinært med det som ble formidlet.

Jeg vil derfor avslutte med et åpent spørsmål: Hva er hensikten med å presentere noe som nytt og spennende når det i virkeligheten verken er spennende eller nytt?

Og jeg lurer fortsatt på hva karakteranalyse egentlig er.

Det bemerkes at skribenten gikk i pausen.

 

Dette innlegget er 7 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.