Jeg reiser alene: Viggo på den 30. EFPSA-kongressen

Dette innlegget er 8 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Den norske delegasjonen på den 30. EFPSA-kongressen. Foto: Eirik Hørthe

Emosjoner stod på programmet da den 30. EFPSA-kongressen gikk av stablen i Portugal. Les hvordan det gikk da Bergens-student Eirik Hørthe tok på seg “jeg reiser alene”-skiltet og dro på sin aller første psykologikonferanse.

Tekst av: Eirik Hørthe
Student ved profesjonsstudiet i psykologi, UiB

Jeg stirrer forventningsfullt ut gjennom vinduet idet flight FR1886 går inn for landing. Under meg ligger milevis med kritthvite strender. Vannet glinser i turkis og dyp ultramarin. Jeg vrir meg urolig i setet. En blanding av forventning og nervøsitet strømmer gjennom kroppen min. Jeg er på vei til min første studentkongress i regi av den europeiske føderasjonen for psykologistudent-foreninger (EFPSA). EFPSA arrangerer årlige konferanser som er åpne for europeiske psykologistudenter. I år avholdes den 30. kongressen i Portugal.  Temaet er ”Emosjoner – fra vitenskap til praksis”.

Utsikten. Foto: Privat
Utsikten. Foto: Privat

Deltagerne blir busset ut til konferansehotellet fra ”Gare de Oriente”, en av de store transport-hub´ene i Portugal. Arkitekturen er moderne. Massive betongvegger hvelver seg oppover mot himmelen som en gotisk katedral. Borte ved utgangen står en gruppe unge mennesker. De klemmer hverandre og ler høylytt. To gutter begynner å lekesloss og ender i en stor omfavnelse på det kalde betonggulvet.

”Hmm…” Jeg lister meg forsiktig bort til utkanten av gruppen. Sparker litt i bakken og later som jeg skriver en viktig melding på mobilen.

”Herregud! Kjenner alle hverandre fra før av!?” Innvollene vrir seg og jeg begynner å angre på at jeg dro hit alene. Kanskje jeg burde ha forberedt meg bedre? For en måned siden visste jeg jo knapt hva EFPSA var for noe i det hele tatt.

En liten jente med rødt hår avbryter rumineringen min. Hun smiler bredt og strekker frem hånden: ”Alice” sier hun. ”Fra North Hampshire.” Før jeg rekker å respondere blir jeg trukket med inn i den store menneskemengden. Alle vil hilse på. Noen dropper håndtrykket og går rett for den berømte EFPSA-klemmen. Jeg må le. Dette er om mulig enda mer trivelig enn det er u-norsk.

Den spontane klemmerunden avbrytes når to jenter begynner å rope opp navn fra oppmøtelisten. Deltagerne blir fordelt på respektive busser og kursen blir satt mot konferansehotellet. En kar som heter Kevin setter seg ved siden av meg. Han er en sindig tysker med tykk aksent. Dette er femte året hans på EFPSA-kongressen. Jeg klør i fingrene etter mer informasjon og angriper han nærmest med spørsmålene mine. Kevin er tålmodig og svarer på alle sammen. Han forteller om ”mushi-mushi”- dansen og ”bitches-bitches”- klappeleken. Han er i ferd med å lære meg grunnrytmen når bussene rulle inn på parkeringsplassen til hotellet.

Hotellet ligger ytterst på en klippe med en liten lagune under seg. Solen står lavt på himmelen og maler landskapet i spektakulære farger. Bussen bryter ut i spontan applaus. Vi er mildt sagt fornøyd med årets lokasjon!

Dagen etter ankomst begynner det faglige programmet. Formiddagene er fullpakket med engasjerende foredrag av dyktige klinikere og forskere. Alt fra ”Amygdalas funksjon i emosjonell prosessering” til ”Kognitive faktorer i vaginisme” står på programmet. I tillegg til forelesninger er store deler av det vitenskapelige programmet arrangert av deltagerne selv. Studentene kan stille med egne poster-plakater og holde korte ”talks” på 15 minutter. Utvalgte studenter arrangerer også lengre workshoper. En svensk psykolog og en dansk studine holdt et CBT-kurs som matcher selv de beste forelesningene til Gerd Kvale og Bjarne Hansen på OCD-teamet.

Etter det faglige programmet prøver jeg å legge inn en kjapp powernapp. Opplegget er intenst og kveldene er like fullpakket som formiddagene. Volleyball, speed-dating og  vinsmaking er kun et utvalg av de mange sosiale begivenhetene. Høydepunktet er kulturaftenen. Her får alle nasjonalitetene et eget bord som dekkes til med mat og drikke fra alle representerte nasjonaliteter.

Foto: Privat.
Foto: Privat.

Deltagerne kler seg ut i antrekk som representerer hjemlandet sitt og prøvesmaker det beste (og noen ganger det verste) av 32 forskjellige europeiske kulturer. Det første året Kevin var på kongressen ble han lurt til å smake på alle de forskjellige variasjonene av brennevin. ”Ikke en god idé!” ler han høyt.

Før jeg vet ordet av det sitter jeg på flyet hjem igjen til Norge. Under meg glinser vannet i ensfarget ultramarin. Strendene er byttet ut med byfjell og jeg sier farvel til solen idet flyet dykker ned under bergensskyene. Jeg tenker tilbake på uken som var og føler meg beriket. Jeg smiler, hoster litt, og forbereder meg på den empirisk dokumenterte post EFPSA- depresjonen. Håper jeg ser alle nye venner igjen på neste år i Aserbajdsjan. Kanskje du også blir med?

Dette innlegget er 8 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
  • Dette innlegget handler om:
  • EFPSA