Med frihet følger ansvar. Med ansvar følger angst. Med angst følger en trang til å ironisere vekk friheten. Hvorfor det?
Jeg har lyst til å skrive noe. Mene noe i offentligheten. Men det er litt skummelt, særlig når offentligheten blir involvert. Heldigvis vet jeg råd – Jeg pakker det jeg vil si inn i et tjukt lag med ironi. Med en behagelig ironisk distanse forteller jeg verden om titt og annet, samtidig som jeg er trygg og uangripelig.
Ironi betegner som oftest et enkelt retorisk grep, nemlig å si det motsatte av det en mener. Likevel opplever jeg at ironi som fenomen strekker seg bredere. En kan også si det en faktisk mener, men overdrive det eller tulle det såpass til at ingen helt skjønner hvor alvorlig du egentlig mente noe av det. Tryggheten en slik ironisk distanse skaper, gir meg en fornemmelse av at ironi har dype psykologiske røtter. Hvorfor skulle jeg gidde å gå omveien om å late som jeg mener noe annet, om jeg har et klokkeklart budskap jeg forventer at mottakeren skal fange? Det kan heller se ut som om budskapet ikke er så klart, at det er flere ting jeg vil få ut på én gang. Jeg begynner å lukte konflikt, jeg lukter forsvar. Jeg lukter sigarer og psykoanalyse.
Stringfellow er en analytiker som har tatt ironi på alvor. Han hevder at ironi er en effektiv måte å skape kompromiss mellom to grunnleggende, motstridende behov: Å identifisere seg med mor og far, livets første autoritetsfigurer, og å gjøre opprør mot deres krav. Barnet ønsker å være en lydig gullunge og en opprørsk rebell på samme tid. En stor del av personens senere utvikling avhenger av hvordan barnet klarer å megle mellom disse to sidene av seg selv, og på hvilken måte det lar begge sider få uttrykke seg.
Én løsning på konflikten er å la rebellen og den lydige ta tur i å få viljen sin. Først gjøre ugang, deretter be om tilgivelse. Strategien er ikke helt heldig, og Stringfellow ser den som forløperen til tvangsnevroser. En annen og kanskje mer gunstig strategi er å finne en måte å la begge sider få snakke i kor, altså å uttrykke både lydighet og motstand på én og samme tid. Å si noe, uten helt å mene det. Dette fører ikke til tvangsnevroser. Men det fører kanskje til ironi.
Ironien er altså så behagelig fordi den tillater maksimalt utløp for alt av ubevisste ønsker jeg drasser med meg fra barndommen. Slik blir det åpenbart at det implisitte budskapet i et ironisk utsagn er et forkledd angrep mot mor og far spesielt, og autoriteter generelt. Sunn, aggressiv ventilasjon. Samtidig fortalte Freud oss at alt vi gjør (les: alt) har en psykologisk mening, og Stringfellow minner oss derfor på at vi gjør feil i å overse det bokstavelige budskapet til ironikeren. Dette vil være et uttrykk for lydighet, etterdønninger fra halvhjertede unnskyldninger av barndommens rampestreker.
Barnet som lærer å vise lydighet og opprør på én og samme tid må også lære å fortrenge at det ene ble vist. Dette er lærdom det tar med seg til sitt senere liv som ironiker. Trikset ironikeren så skamløst gjør, er å fortrenge meningen i det hen faktisk sier. Ved å geleide oppmerksomheten til det bakenforliggende opprørske budskapet ser hen vekk fra ønsket om å føye seg. Ironikeren føler seg som en rebell, men opprøret er ufarlig: Hen har helgardert seg ved å uttrykke sin lydighet.
Ironi har altså samme psykologiske opphav som tvangsnevroser. Konsekvensene er imidlertid det motsatte av tvang: Ironi, i sin mest fundamentale form, er frihet. Kierkegaard drar det så langt som å kalle ironi for et eksistensielt ståsted, en tilstand av total uavhengighet fra virkeligheten. Ironikeren lever der hvor alt og ingenting er ekte, hvor alt og ingenting gir mening. I ironiens rike er alt lov.
Jeg er et vandrende kompromiss mellom lydighet og opprør. En tung sannhet å svelge, enda tyngre å uttrykke. Heldigvis vet jeg råd. Komfortabelt nummen går jeg meg vill i mine egne ironiske lag, fanget i friheten.
Stringfellow Jr, F. (1994). Meaning of Irony, The: A Psychoanalytic Investigation. New York: SUNY Press.