Media spiller en tvetydig rolle, både ved å fortelle historien om generasjon perfekt sitt usunne forhold til skjønnhetsidealer, og som formidler av skjønnhetsindustriens aggressive markedsføring. Kan media tillegges skylden for skjønnhetshysteri og kroppspress, eller er debatten en heksejakt som ingen egentlig kjenner seg igjen i?
I Ideer-spalten undersøker Håkon Nævdal problemstillinger i skjæringspunktet mellom psykologi og filosofi. Små og store dilemmaer drøftes, som oftest med konsekvenser for eksistensens fundament.
Det er vanskelig å snakke nyansert om skjønnhet fordi det er så mye følelser knyttet til det. Fordi mange aspekter av skjønnhet er begrenset av den kroppen hver og en har blitt gitt.
Det finnes en betydelig andel mennesker som virkelig er lidende under kroppspresset, som virkelig er syke. Som aldri føler seg pene nok, tynne nok. Disse menneskene fortjener all den hjelp som familie, venner, omgangskrets og samfunn kan gi dem. Men jeg tror ikke disse menneskenes egentlige problem er kroppspresset. Jeg tror enkelte mennesker har en iboende utilstrekkelighet. Mennesker som tror at de må gjøre noe for å bli tilstrekkelige, for å være verdt noe. Dette noe kan være karriere, det kan være kapital eller det kan være kropp. Det primære problemet er altså utilstrekkeligheten, uansett hvilken form den manifesterer seg i, uansett hvordan den kommer til uttrykk på overflaten. Utilstrekkelighetens uttrykk vil alltid være formet av kulturen, noe som blant annet kom frem rundt debatten om psykiater Finn Skårderuds behandling av spiseforstyrrelser i sommer. Kroppspresset forelegger bare kanalen der utilstrekkelighetens destruktive flod ledes.
Det er naturlig for mennesker å knytte aspekter av virkeligheten sammen. Vi ser den anorektiske, bulemiske, ortorektiske og megarektiske som ytterste konsekvens av en sykelig kultur skapt av media. Men sammenhengen er illusorisk. Det er ikke media sin feil at disse individenes selvtillit har kollapset og at deres egenverd har blitt uløselig knyttet til kropp og ikke person. Vi må skille mellom disse utilstrekkelighetspregede menneskene og det vi omtaler som skjønnhetshysteri.
I debatten om kroppspress tror jeg de aller fleste tenker på alle de andre som har det ille med seg selv og som lider. Jeg tror et lite fåtall tenker: Det er meg! Endelig snakkes det om mitt problem. Og således opprettholdes debatten om den store epidemien såvel som oppfatningen om det problematiske kroppshysteriet. Kroppshysteriet er en epidemi kun når det kommer til omfanget av misforståelsen.
Så, hvis vi fjerner disse åpenbart syke og hjelpetrengende menneskene fra debatten om skjønnhetshysteriet, hva sitter vi da igjen med? Gutter og jenter som liker å gjøre seg pene for hverandre? Gutter som bruker tid og penger på overkroppsmuskler, brede skuldre og lite fett? Jenter som bruker tid og penger på underkroppsmuskler og sminke, smal midje og flotte klær?
Vi snakker om skjønnhetspress som om det var en av det 20. århundres oppfinnelser. Men det er naturlig for mennesker å ville være vakre. Det gjør at man oppnår høyere sosial og seksuell aktelse. Alle kulturer har tradisjon for å gjøre seg skjønne. For dagens generasjon unge nordmenn preget av velstand og gode fremtidsutsikter tror jeg strebenen etter skjønnhet også blir en naturlig del av selvrealiseringsprosjektet. Ikke fordi media tvinger de, men fordi de selv vil.
Det er bred overenstemmelse om at kvinner lider mest under skjønnhetshysteri og kroppspress. Men dersom vi hadde spurt alle kvinner om de skulle ønske at kroppsfokus var borte og at de endelig kunne slippe å tenke på utseende, hva ville de svart? Jeg tror det er naturlig for mennesker, kvinner som menn, å ville føle seg vakre. For kvinners del tror jeg en stor del av de som gjør en ekstra innsats for å gjøre seg vakre, gjør det fordi de selv setter pris på det. Derfor betviler jeg også at de samme kvinnene bare motvillig følger med på trender i skjønnhet, kosthold og stil, og misfornøyde og resignerte føyer seg etter disse såkalte undertrykkende idealene.
Dette virker kanskje provoserende for de som er opptatt av likestilling og rettferdighet mellom kjønn. Men når ble attraksjon og tiltrekning et aspekt av likestillingskampen? Er likestilling imot tiltrekning mellom gutter og jenter? Det å gjøre seg vakker har lange historiske røtter, og kommer til uttrykk på forskjellig måte hos forskjellige kjønn. Hvorfor skal da det ene kjønns uttrykk for skjønnhet være mer undertrykkende enn det andres? Gutters uttrykksform handler kanskje mer om adferd enn skjønnhet. Det å “tøffe seg” er kanskje analogt med jentenes “sminke seg”. Det ser uansett ut til at disse mønstrene er i ferd med å bli mer utvisket. Gutter blir mer opptatt av utseende, og jenter blir mer opptatt av å være driftige og kompetente. La denne utviklingen gå sin gang. Men la oss ikke påtvinge utviklingen i likestillingens navn.
Skjønnhet styres etter enkle mekanismer. Det har først og fremst å gjøre med hva det annet kjønn synes er tiltrekkende. Det er ikke noen der ute som setter kravene mens gutter og jenter hodeløst føyer seg. De som er opptatt av å føle seg vakre overfor eget og annet kjønn trenger verken å være syke eller undertrykkede. De kan like godt være drevet av en indre motivasjon som av et ytre press. Men jeg tror det er enklest for likestillingens mest engasjerte forkjempere å kalle det undertrykkende og pressende.
Fokus på kropp og skjønnhet trenger ikke være sykt, det kan være naturlig og fint. Mye av livets gleder ligger i intimiteten mellom mennesker, og den dypeste, næreste intimiteten skapes først og fremst gjennom attraksjon. Et første blikk. Hun vakre jenta ved bardisken med de nydelige øynene og den smekre kroppen. Han kjekke gutten med den stramme overkroppen og den fine skjorten. Menneskenaturen er ofte veldig enkel. Og trenger heller ikke gjøres komplisert.