Hvordan bli gode hjelpere?

“Vi må begynne med oss selv, ta vare på oss selv og hverandre, og ha en bevissthet for hva vi gjør hvor.” Illustrasjon: Kristin Huang

Om vi skal klare å være gode nok hjelpere må vi begynne med oss selv – Bente Sommerfeldt, Schizofrenidagene 2017.

Å smittes av andres følelser
Det kan være vanskelig å bevare sin egen ro, og sin egen tenkning, når man jobber med mye rot og kaos, poengterer Bente Sommerfeldt. Hun mener det er viktig at vi lærer oss et språk for hvordan jeg-et blir påvirket, og hvordan dette påvirker måten vi jobber på. Sommerfeldt er psykolog, er fagansvarlig på Villa Sult – Institutt for spiseforstyrrelser og har erfaring med å implementere mentalisering i flere miljøterapeutiske institusjoner. På Schizofrenidagene beskriver hun hvordan alle kan bli smitta av hverandres følelser og tanker, også fagfolk.

– Om vi skal definere psykiatri er det per definisjon følelser på avveie. Og følelser på avveie blir fort veldig smittsomt.

Sommerfeldt trekker frem spesialavdelinger for spiseforstyrrelser som eksempel. Hun forteller hvordan fagfolk kan “smittes” og bli mer opptatt av hektogram, kilokalorier og brødskiver enn pasienten selv. Sommerfeldt hadde nylig en pasient som ikke hadde fått lov å være sammen med vennene sine fordi hun hadde gått ned 230 gram.

– Da begynner vi å snakke om å være smitta. Det er galskap, sier hun.

Hun mener det er jobben vår å komme oss ut av det, nettopp fordi det er skadelig å være der både overfor oss selv og pasientene. Men hvordan unngår man denne smitten, og hvordan kan vi jobbe med oss selv for at det ikke skal påvirke pasientene negativt?

Å tømme seg på feil sted
Med hensikt å lette trykket, kan det hende vi flytter det videre. Sommerfeldt forteller fra da hun arbeidet på en institusjon og hadde en krevende pasient. Hun forteller hvordan hun etter en krevende dag med denne pasienten ofte fikk ut sin frustrasjon ved å prate med kollegaene sine som enda ikke hadde startet arbeidsdagen sin. Denne samtalen ble problematisk. Selvivaretakelsen slo feil ut – hun gav sin frustrasjon videre.

– Før kollegaene mine har møtt Jona den dagen, så er de lei av henne. Det er ikke riktig plassering av de negative følelsene mine. Vi må begynne å vite hva vi gjør hvor. Vi må vite hva det er jeg har behov for og hva det er mine kolleger har behov for.

Sommerfeldt deler at hun hadde et behov for å tømme seg, men at hun tømte seg på feil sted.

– Vi må begynne med oss selv, ta vare på oss selv og hverandre, og ha en bevissthet for hva vi gjør hvor. ”Do less harm” sa Peter Fonagy.

Det undervurderte verktøyet
Sommerfeldt trekker frem den kollegiale samtalen som psykologenes undervurderte verktøy. Likevel legger hun hun til at det ikke dreier seg om å tømme seg.

– Katarsis-modellen er nok noe utdatert. Der er mer refleksjonen om det vi får ut, som er det terapeutisk nyttige.

Sommerfeldt forteller at det er naturlig å ville få ut de negative følelsene, men samtidig vektlegger hun hvor viktig det er å finne ut hvorfor man sitter igjen med disse sterke følelsene. Følelsene kan handle like mye om terapeutens livssituasjon eller tidligere erfaringer.

Terapeutens plass
I samtale med Katarsis’ skribent forteller Sommerfeldt at hun synes fokuset i terapifeltet generelt er for teknisk og at manualer tar for stor plass.

– Det er jo det konferansen også fokuserer på – at modeller er fint, men relasjonen og terapeuten i seg selv har alt å si. Det som viser seg støtt og stadig i forskning er viktigheten av terapeuten og terapeutens trygghet.

Å løfte opp hvordan man skal jobbe med seg selv og hvordan man skal jobbe med hverandre er svaret hennes på hvordan man kan utvikle trygghet. Hun trekker inn veiledning som en måte å bli tryggere på.

– Tett oppfølging er viktig, og det er veiledningen man vokser på. Det er også viktig hvordan veiledning er i seg selv – innholdet og kvaliteten på den. Desto mer konkret man kan være i veiledningen, for eksempel ved hjelp av video, desto bedre, påpeker Sommerfeldt.

Ikke individet, men relasjonen
Sommerfeldt mener videre at vi har for mye fokus på individet. Hun synes vi må rette blikket utover.

– Å ikke bare fokusere på det som er i hodet mitt eller ditt, men det som er mellom oss. Jeg tenker man skal være forsiktig med å si at psykologer skal inn i alle andre rom enn det terapeutiske rommet. Det trenger ikke å være enten eller, en kan også jobbe her og nå, deg og meg.

Det som foregår i relasjonen, mellom partene, er noe Sommerfeldt fokuserer på. Hun trekker frem hvordan terapirommet blir en treningsarena for det som foregår ute med andre mennesker.

Å bli trygge hjelpere
Å jobbe med å bli trygg er Sommerfeldts råd til studenter. Hun trekker frem hvor mye man lærer ved å kaste seg ut i det man ikke er helt sikker på. Samtidig vektlegger hun betydningen av å være transparent i slike situasjoner.

– Å  faktisk si at nå er jeg ikke helt sikker på det jeg driver med, men jeg har lyst å prøve. Det krever at man er åpen, transparent og tør å spørre. Vi må alle jobbe med å bli trygge. Vi trenger å ha en lav terskel for å spørre om hjelp, og tørre å si: dette er jeg ikke helt sikker på.