Diskusjonen om hva som er gode intervensjoner etter kriser og katastrofer er langt fra over. Alternativet til å ikke debriefe er ikke å ikke gjøre noe, mener psykologspesialist, og spesialrådgiver ved Akershus universitetssykehus, Johan Siqveland, i sitt svar til Atle Dyregrov og Jørgen Flor.
Tekst av: Johan Siqveland
Psykologspesialist, og spesialrådgiver ved Akershus Universitetssykehus HF
Flor og Dyregrov har den siste tiden debattert nytten av debriefing i Katarsis. Deler av ordskiftet har handlet om hva Flor har eller ikke har lest, det skal jeg la ligge, men det som er interessant for oss alle innen fagfeltet er hvilken rolle debrifing bør ha etter kriser og katastrofer.
Les debatten her:
Jørgen Flor: Advarer mot samtaler rett etter traumer
Atle Dyregrov: Kaller Flor sine advarsler et oppgulp fra en ufruktbar debatt
Det er vel ingen uenighet om at psykologisk debriefing som begrenser seg til én sesjon ikke har noen dokumentert nytte og mulige skadevirkninger for deltagerne (Rose et al 2002). Det synes imidlertid som om Dyregrov mener at kunnskapsgrunnlaget for flere sesjoner av debriefing er vesentlig annerledes enn det for er enkeltsesjoner. Det er det ikke. En systematisk oversikt om effekten av fler-sesjons intervensjoner (hvorav noen angitt som debriefing) etter kriser katastrofer kommer i hovedsak til samme konklusjoner som rapporten om enkeltsesjons debrifing (Roberts, 2009). Det er så langt ikke god evidens for at fler-sesjoners debrifing, eller andre korttidstiltak rettet mot alle etter en hendelse reduserer symptomer på posttraumatisk stress. Samtidig er det en svak, ikke- signifikant tendens til at personer som deltar i fler-sesjoners intervensjoner rapporterer mer symptomer på posttraumatisk stress. Her har altså effekten av debriefing blitt vurdert i forhold til i hvor stor grad den kan forebygge PTSD, og her er altså den manglende forebyggende effekten av lik som andre intervensjoner som korttids CBT og minnerekonstruering. Men igjen, som Dyregrov skriver, kunnskapsgrunnlaget er veldig tynt, bare én studie om debriefing er med i oversikten. Heller ikke referansene som Dyregrov oppgir i innlegget av 11. september overbeviser om at debriefing er et bedre alternativ enn andre intervensjoner etter katastrofer, selv om de er nyttige fordi de gir et bredere innblikk i feltet enn det som kommer frem av Cochrane type rapporter.
Det er for øvrig ikke så rart at det er vanskelig å dokumentere en effekt av disse intervensjonene på reduksjon av PTSD-diagnose eller PTSD-symptomer siden intervensjonen blir gitt til personer som i stor grad uansett klarer seg bra etter litt tid. De fleste mennesker er resiliente i møte med kriser (Bonnanno, 2004), dvs de kommer tilbake til tidligere fungering uten hjelp fra profesjonelle hjelpere. Evidensen er riktignok begrenset, men det kan altså synes som at det å gi intervensjoner til personer uten symptomer gir en risiko for å skade noen som ellers ville klart seg bra. Dette er en etisk utfordring for debriefing, som det er for alle forebyggende helsetiltak rettet mot grupper uten noen behandlingstrengende tilstand.
Les Flor sitt svar til Dyregrov her.
Les Dyregrov sitt svar til Flor her.
Vi trenger også at debatten omkring debriefing tar hensyn til andre alternativer for å hjelpe folk og hvilke grupper som kan ha nytte av debriefing. En gammel klinisk tilnærming er at for å debriefes må man være briefet. Det betyr at naturlige grupper som rutinemessig står i stressende og potensielt traumatiske situasjoner og samhandler om å løse konkrete oppgaver, kan ha mer nytte av debriefing enn tilfeldige vitner til et terrorangrep som ikke kjenner hverandre. Forskjellen mellom disse to veldig ulike gruppene må undersøkes videre.
Vi har begrensede ressurser for å hjelpe folk; gjør vi mer av noe, har vi mindre ressurser til å hjelpe på andre måter. Alternativet til å ikke debriefe er ikke å ikke gjøre noe. Det viktigste alternativet til debriefing og andre universelle intervensjoner er en “screen and treat”-tilnærming som anbefales i de nasjonale retningslinjene for krisehåndtering (Helsedirektoratet, 2016). Ved å følge opp utviklingen i gruppen som har vært utsatt for en hendelse, og bare intervenere overfor de som viser tegn til hjelpebehov, utsetter vi ikke de som er symptomfrie for en unødvendig risiko samt at vi retter ressursene bedre mot de som faktisk trenger hjelp.
Diskusjonen om hva som er gode intervensjoner etter kriser og katastrofer er langt fra over, og det er bra at Dyregrov påpeker mangler på ved det kunnskapsgrunnlaget vi har idag. VI trenger imidlertid en debatt som går utover hva Jørgen Flor bør lese og skaffe seg av klinisk praksis før han uttaler seg videre.
Referanser
Bonanno, G. A. (2004). Loss, Truama, and Human Resilience: Have we undersestimated the human capacity to thrive after extremely adverse events? American Psychologist, 59(1), 20–28.
Helsedirektoratet (2016). Mestring, samhørighet og håp – Veileder for psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer.
Roberts NP, Kitchiner NJ, Kenardy J, Bisson JI (2009). Multiple session early psychological interventions for the prevention of post-traumatic stress disorder. Cochrane Database of Systematic Reviews, Issue 3. Art. No.: CD006869. DOI: 10.1002/14651858.CD006869.pub2.
Rose SC, Bisson J, Churchill R, Wessely S. Psychological debriefing for preventing post traumatic stress disorder (PTSD) (2002). Cochrane Database of Systematic Reviews 2002, Issue 2. Art. No.: CD000560. DOI: 10.1002/14651858.CD000560
Tuckey, M. R., & Scott, J. E. (2014). Group critical incident stress debriefing with emergency services personnel: a randomized controlled trial. Anxiety, Stress & Coping, 27(1), 38-54.