Gulliksens kamp

Dette innlegget er 7 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.

 

Geir Gulliksen. Foto: Torunn Teig Sivertsen
Geir Gulliksen. Foto: Torunn Teig Sivertsen

Det regjerer et psykologisk livvsyn i populærkulturen, skriver forfatter og forelegger Geir Gulliksen – et han mener psykologene bør være med å bekjempe. Han forteller om et paradoks i kulturen; mer deling og mindre åpenhet. Hvilke lærdommer bør psykologprofesjonen ta med seg fra skjønnlitteraturen?

Torunn Teig Sivertsen
Skribent

I essayet «Hva skal vi med psykologien?» i Tidsskrift for Norsk Psykologforening Vol 51, nummer 10, kritiserer forfatter og redaktør i Oktober forlag, Geir Gulliksen, det han kaller det psykologiske livssynet.

– Vi tenker at alt er foranderlig hos oss selv, det gjelder bare å gjøre seg til den og den typen person, sier Gulliksen.

Han mener samspillet mellom mennesker blir undervurdert.

Saken fortsetter under annonsen

– Hva som er mulig og ønskelig og tilgjengelig for meg som individ, handler veldig mye om hvem jeg er sammen med. Hvem jeg er gift med, hvem jeg er i samme rom med, hvem jeg jobber sammen med. Det at vi tror at vi bærer på et indre, som er ganske stabilt, og som påvirker livet vårt, en stabil helhet uavhengig av vår kontakt med andre – det er jo et kjempeproblem, sier Gulliksen.

Skillet mellom fag og livssyn

Han har vært på møte med Peder Kjøs og Siri Gullestad i regi av Norsk Psykologforening. Der forklarte han en Gullestad i forsvarsposisjon at essayet han skrev ikke er ment som fagkritikk, siden han selv markerer et skille mellom psykologifaget og det allmenne psykologiske livssynet.

– Det er ikke engang sikkert at det psykologiske livssynet stammer fra psykologien som fag. Det er like sannsynlig å tenke seg at det er utviklingen av en viss måte å forstå det individuelle på, som har ført oss dit og har også ført til utviklingen av psykologien.

Gulliksen bruker den kognitive revolusjon som eksempel. Han mener den henger sammen med den liberalistiske vendingen i politikken, og minner om at selv om psykologien som fag er ny, er ikke kunnskapen eller spørsmålet om det menneskelige noe nytt.

– Du finner mange samfunn og mange historiske perioder der synet på mennesker var helt annerledes enn i dag. Bare det at det for noen århundrer siden var verden utenkelig uten hierarkier, en gud og et liv etter døden, synes jeg er en pekepinn god nok.

Han hevder at det er en slags øvelse for å komme ut av psykologien som livssyn, å se seg selv som en del av en historie, et samspill med andre mennesker, og som et stykke biologisk liv.

– Poenget mitt er at det man legger til grunn når man snakker om seg selv, hele tiden kan utvides. For eksempel kan man snakke om seg selv som mann, og man kan snakke om seg selv som en del av det menneskelige. Og videre, tenker man da i forhold til de milliardene som lever nå, eller de hundre milliardene menneskene som har levd? Det å tro at vår tenkemåte er den riktige, den eneste som er i kontakt med hva det menneskelige er, mener jeg at man skal være litt forsiktig med, sier han.

Mot til åpenhet

I essayet «Privat og upersonlig» i Morgenbladet skrev Gulliksen at folk skulle se ordentlig etter hva som var galt med livet sitt, og deretter snakke om det. Dette kan virke som en oppmuntring til den såkalte «terapeutiske kulturen». I noen miljøer fungerer sosiale medier som en terapeut. Man kan legge ut statuser om at man har det vanskelig for å oppnå støtte og likes. I mediene florerer det med oppslag om kjendiser som snakker ut om «den vonde tiden» i forbindelsen med lanseringen av ny plate. Gulliksen selv er kanskje mest kjent som redaktøren til Karl Ove Knausgård og hans utleverende Min Kamp-serie i seks bind.

– Tror du at forfattere på noen måter bidrar til den terapeutiske kulturen, hvis vi antar at delingskulturen er en del av den?

Jeg tror det er viktig å skille mellom delingskultur og det man kan kalle åpenhet. Jeg tror ikke at vi er så åpne. De aller fleste av oss vil framstå som vellykkede, veltilpassede, freshe, smarte og rike.

Han ser at det er større aksept nå for å snakke om svakhetene sine, men mener vi fortsatt er redde for å snakke om det som er vanskelig.

– Vi tror vi har lagt den tilknappede fasaden fra 50-tallet bak oss, men jeg mener det er et skinn. Jeg tror vi er ganske borgerlige, for å si det sånn, og delingskulturen er først og fremst et ledd i det. Så vil du kunne finne unntak fra det borgerlige, og det finner man alltid. Noen har det så vanskelig at de ikke helt vet hva de sier om seg selv, og det er selvfølgelig et problem.

Men å gjøre det til et kulturproblem, det er han ikke enig i:

– Jeg tenker at vi kan gå mye lenger i å fremelske mot til å snakke åpent. Det tror jeg at litteratur kan være med på, og det kan definitivt psykologer være med på.

 Skjønnlitteraturens lærdommer

I siste avsnitt av essayet «Hva skal vi med psykologien?» slår forfatteren og forleggeren et slag for skjønnlitteraturen. «Hvis vi kan lære noe av skjønnlitteraturen, er det at sannheten aldri kan uttrykkes generelt», skriver han, og har tidligere hevdet at forfattere er «ekstra nakne, eksponerte representanter for resten av menneskeheten».

På spørsmål om hvilke skjønnlitterære bøker psykologistudenter bør lese, svarer Gulliksen at han pleier å unngå slike spørsmål, og at han helt sikkert kommer til å angre på svaret. Etter litt betenkningstid nevner han Alice Munro, Tarjei Vesaas og spesielt Marguerite Duras som viktige forfattere.

– Det letteste er å lese Elskeren først. Etter hvert kan man gå videre i forfatterskapet hennes (Duras, journ.anm.) og lese et par andre bøker som egentlig forteller nøyaktig den samme historien, men på en helt annen måte. Det er veldig interessant, for det sier noe om selvforståelse, bevegeligheten i selvforståelsen, og hvordan man forstår seg selv ut i fra hvordan man til enhver tid forstår de andre.

Åpenhet om synsingen

I tillegg til å lære av skjønnlitteraturen, bør psykologistudentene i følge Gulliksen delta i kampen for å forandre dagsordenen. Han skriver i essayet at «den psykologien vi praktiserer på hverandre, er en forenklet variant av den diskursen som til enhver tid er rådende i fagmiljøer». Således kan det psykologiske livssynet bekjempes ved å motsette seg forenklingen.

– Hvorfor klarer ikke psykologene selv å korrigere den forenklede varianten som regjerer i populærkulturen?

Det blir ikke etterspurt, psykologer stiller kun opp som «eksperter» i forskjellige saker. For eksempel står Peder Kjøs på Dagsrevyen og snakker om hvordan tallet på skilsmisser har sunket, og hva det kan skyldes. En del av poenget med å være forfatter er å kjempe for å forandre dagsordenen. Det tror jeg at psykologer kunne gjort i mye større grad.

Han hevder at det er vanskelig også fordi rammene for hva man kan si ofte er institusjonelle:

– I media er det sånn at det må være en sak, og det er veldig begrenset hva en sak er. Det å si at noe er viktig som ikke til enhver tid blir oppfattet som viktig, er en kjempeviktig oppgave.

Den forenklede varianten innebærer ikke de nyanserende diskusjonene rundt psykologiske temaer, slik det er på forelesninger om diskurs og fagkritikk. Psykologistudenter lærer om hjernens plastisitet, epigenetikk, menneskets fleksibilitet og forandring, og at mennesker blir den de er i møte med andre. Det er forbud mot å dra forskning på gruppenivå ned på individnivå, man blir oppmuntret til å se dimensjoner i stedet for kategorier, og man prøver å aldri dra feilslutningen fra er til bør. Gulliksen mener at selv om man som psykolog eller psykologistudent vet disse tingene, er man først og fremst et barn av sin tid.

– Fagkritikken finnes ikke i den daglige selvforståelsen. I det sivile tror jeg man faller veldig fort tilbake til en forenklet måte å forstå seg selv på, mener han.

Selv om Gulliksen hevder at det er et problem at vi tror for mye på individet, mener han samtidig at man må snakke som enkeltmennesker i offentligheten:

– Det er fryktelig fristende å snakke generelt, for da er man mindre eksponert. Men man må komme på banen med noe mer enn generelle vendinger, ellers blir det som om man tar på verden med sitt yrke som en hanske, synes jeg.

Når psykologer blir for generelle, gir de også et inntrykk av at de tilhører en profesjon som er mye mer vitenskapelig enn det han mener den er:

– Det er mye synsing, det er mye som er bevegelig kunnskap, det er mye som var sant for ti år siden som ikke er sant nå lenger, og sånn må det nesten være. Men da må man være åpen om det også, ber Gulliksen.

En del av allmenndannelsen

Det er tydelig er han har en tro på at psykologene kan gjøre en forskjell, og i løpet av samtalen kommer det frem at forfatteren har en stor respekt for psykologi som fag. Han hevder han til og med har forsøkt, uten hell, å påvirke sine egne døtre til å bli psykologer.

– Det å være i en situasjon hvor man har tilgang på så mye forskning og så mye tenkning som nyanserer forståelsen av det menneskelige, da har man virkelig muligheter til å forandre på den. Men da må man også føle seg kallet til det, ta ordet, skrive, snakke, lage sammenhenger, lage tidsskrifter. Det dere gjør (i Katarsis, journ.anm.), er kjempeviktig, sier Gulliksen engasjert.

– Hva er forholdet ditt til psykologi? Hvorfor vet du så mye om det?

Jeg har vært gift med en psykolog, og jeg har mange venner som er psykologer. I tillegg til at jeg lever i en verden som har psykologi som livssyn, sier han med glimt i øyet.

– Men jeg mener psykologi er en stor del av allmenndannelsen. Da er man litt dum hvis man bare leser Freud og tror at man kjenner til psykologi, det er ikke verre enn det.

Dersom du vil følge Geir Gulliksens oppfordring til å skrive i Katarsis, send mail til redaktor@katarsisuib.no.

Dette innlegget er 7 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.