Geir Høstmark Nielsen, professor ved Institutt for klinisk psykologi, fyller 70 år i dag. I den anledning intervjuet vi jubilanten på hans store kontor, som bærer tydelig preg av et langt yrkesliv.
Å si at Nielsen har mye erfaring er en underdrivelse. Som foreleser imponerer han med bred faglig tyngde og en usedvanlig god kontakt med studentene. Han er også kjent blant studentene for å kunne Freuds historie på rams, samtidig som han refererer til den nyeste forskningen.
– Hvis man ikke er oppdatert, kan man jo bare pakke sammen. Da blir man forbigått og forbikjørt. Jeg ser det nærmest som en faglig etisk forpliktelse når man sitter i en vitenskapelig stilling å være oppdatert på det sentrale innenfor det fagområdet som stillingen er ment å dekke.
I Nielsens fartstid har han hatt en rekke tunge verv, blant annet som dekanus og instituttleder. I tillegg har han vært leder av en rekke komiteer. Det var Bjørn Christiansen, grunnleggeren av Det psykologiske fakultet, som stod for tilsettingen 44 år tilbake.
– Jeg ble fast tilsatt i fulltidsstilling som universitetslektor rett fra eksamensbordet. Det ville være utenkelig i dag, hevder han.
Den unge atleten
Nielsen vokste opp i et miljø der ingen hadde høyere utdanning, og han var den første i sin nærmeste familie som tok artium. Likevel var det ikke alltid studiene som var det viktigste, gjenkaller han.
– På den tiden var min største utfordring i livet å sette nye personlige rekorder på 100 og 200 meter. Jeg var på et rimelig godt nasjonalt nivå.
Det var løpingen som var motivasjonen for å dra til Oslo høsten 1964, der han også tok forberedende. Den gang var Harald Schjelderups «Innføring i psykologi» på pensum, og Nielsen forteller at man sto i kø for å høre på inspirerende forelesninger om psykologi i universitetets aula. Deretter bestemte han seg for å ta grunnfaget i psykologi.
En integrativ tilnærming
Han ble ikke lenge i Oslo, da han fant ut at han kunne bli enda bedre til å løpe ved å reise tilbake til Bergen.
– Det var mye mindre obligatorisk i psykologutdanningen den gangen enn det som er i studieplanen nå. Til avsluttende eksamen laget jeg for eksempel min egen pensumliste, og det var helt uproblematisk å få den godkjent, sier Nielsen.
På tross av at han tidlig hadde interesse for kognitiv terapi, har han vært en foregangsmann i forskning på psykoterapi, spesielt korttids dynamisk terapi. Nielsen forklarer at kognitivt orienterte terapitilnærminger var på vei inn da han var student.
– Det nye var ungdommelig forfriskende. Etter hvert som jeg ble mer erfaren, opplevde jeg imidlertid at teknikker kan være vel og bra, men at man kan bli for teknisk orientert på bekostning av terapiens relasjonelle aspekter.
Senere hentet han mer inspirasjon fra psykodynamikere som blant andre Sullivan, Horney og Fromm.
– Disse inspirasjonskildene har nok ført til at jeg i dag er mye mer opptatt av de relasjonelle dimensjonene i terapien enn jeg var til å begynne med – uten at jeg derved fornekter eller forkaster nytteverdien av spesifikke terapeutiske grep og teknikker. Vi har bruk for begge deler, mener Nielsen.
I terapi har han vært opptatt av å være integrasjonistisk – å skreddersy opplegg for den enkelte pasient.
– Det er vel en bevegelse som jeg mente å se ganske tidlig innenfor fagområdet, og akkurat nå blåser det en integrasjonistisk vind over psykoterapifeltet, både nasjonalt og internasjonalt, forteller Nielsen.
Fokus på mekanismene
Nielsen påpeker at det ikke lenger er en interessant diskusjon om psykoterapi virker, og det er heller ikke et veldig sentralt spørsmål om hvorvidt noen terapiformer virker bedre enn andre. Han forklarer at forskningen nå går i retning av å finne fellesfaktorer i ulike former for psykoterapi, og prosessforskning.
– Ved instituttet skjer det en del prosessforskning nå, blant annet på mindfulness og emosjonsfokusert behandling. Det er kommet en rekke gode arbeider allerede, og det er særdeles talentfulle og dyktige folk blant stipendiatene.
Nielsen mener at det fortsatt er mye å grave i for forskere som ønsker å studere virksomme mekanismer i terapi. Et eksempel som trekkes frem er terapeuteffekter, som Nielsen mener man som kliniker alltid har visst har vært av stor betydning, men som i de senere år også har blitt grundig empirisk dokumentert. Ifølge Nielsen får dette konsekvenser for utdanningen, i den forstand at man bør oppmuntre studentene til også å arbeide med seg selv og sin egen personlige utvikling.
– Internasjonalt er egenbehandling det vanligste middelet man har for å hjelpe kandidater til å utvikle den personlige siden av seg selv, med henblikk på det profesjonelle arbeidet, opplyser han.
Men, det finnes ikke lengre tilbud om egenbehandling for profesjonsstudentene ved universitetet i Bergen.
– Personlig synes jeg det er synd. Vi hadde det en periode, men det fungerte ikke helt som vi hadde håpet. I tillegg kom det økonomiske momenter inn i bildet, forklarer Nielsen.
Gjør kandidatene jobbklare
Nielsen har selv engasjert seg i utviklingen av psykologutdanningen, både i komiteer og ulike verv. Scientist-practioner-modellen som Christiansen brakte med seg fra USA til Bergen, sikter på å forberede studentene for praktisk psykologarbeid og samtidig være en informert forskningskonsument og kunne drive noe forskning på egen praksis. Ifølge Nielsen har denne modellen fungert som en overordnet idé gjennom flere generasjoner av ledelse ved fakultetet, hans egen tid inkludert.
– Jeg opplever at jeg har vært med i prosessen på å videreføre ideene, og det har vi lyktes rimelig bra med. Vi har jo alltid fått gode tilbakemeldinger fra de som tar imot kandidatene våre, og ofte fått høre at de er imponert over hvor mye de allerede besitter av praktiske ferdigheter, når de kommer ut i sin første jobb.
Privilegert i jobben
Nielsen har i årenes løp veiledet mer enn 150 hovedoppgavestudenter.
– Man lærer noe av det, og man blir uunngåelig minnet om hvordan det var å være i den samme posisjonen, da man selv med spenning leverte sitt første forskningsarbeid som hovedoppgave, sier Nielsen.
På festkonferansen til ære for Nielsen 8. mai uttrykte mange glede over samarbeidet med jubilanten. Det virker som gleden er gjensidig.
– Det har vært fint å jobbe sammen med unge og entusiastiske stipendiater; nye og friske tanker, det er jo i seg selv vitaliserende. Jeg synes jeg har vært utrolig privilegert som har fått ha en jobb som denne så lenge, og det føles både vemodig og rart å skulle ut av det. Men alt har sin tid.
Emosjonell opprydning
Nielsen skal pensjoneres og gå over i en professor emeritus-stilling.
– Vi er tre overårige som skal dele et lite kontor litt lenger borti gangen her. Vi sier gjerne at vi til sammen har 130 års erfaring, sier jubilanten spøkefullt.
Bøkene er i ferd med å pakkes ned, og hyllene på det store kontoret er snart tømt.
– Det har gått opp for meg at en slik opprydning også har en emosjonell side. Det er ikke bare en praktisk greie å bli kvitt bøkene sine. Etter at jeg har begynt å kjenne på det, har jeg snakket med andre pensjonister. Og den samme erfaringen går igjen, sier Nielsen.
Som nevnt har han hatt et spesielt aktivt yrkesliv. Det er derfor kanskje ikke så rart at mer tid trekkes frem som en fordel ved det å bli pensjonert, eller emeritus.
– Man eier tiden sin på en helt annen måte, og det setter jeg naturligvis pris på, sier han.
Når det stilles personlige spørsmål, blir svarene kortere. Gjennom hele samtalen har Nielsen vist en beskjedenhet over hva han har oppnådd i sitt yrkesliv. Vi forteller han at mange synes det er synd at han skal pensjoneres.
– Det er jo hyggelig å høre, svarer Nielsen med et smil.
– Nei da, det blir nok et liv etter dette også, men litt omstilling er det; det er ikke til å komme forbi.
Jubilanten er for tiden på en rundreise i Romania, men gratulasjoner kan ønskes i kommentarfeltet under.