Torstein Lerhol mener personer med nedsatt funksjonsevne er for lite delaktige i samfunnet. Selv har han en alvorlig muskelsykdom – og gjort stor suksess. Kan positiv psykologi sitte på forklaringen?
Jeg tror man burde gitt litt mer faen i hva andre folk mener. Funksjonshemmede må bli tøffere og bedre til å skape seg et nettverk. Jeg sier ikke at det er lett, det er mye arbeid, men man må ikke være redd for arbeid, forteller han.
Torstein Lerhol er utdannet lektor i historie, har jobbet som lærer, og vært daglig leder og styreleder i et næringslivsfirma. I dag jobber han som konsulent i et helseforetak, holder foredrag over hele landet, og er svært politisk aktiv. Han beskriver seg selv som å komme fra en typisk kjernefamilie i Valdres.
– Ja, og så eier jeg rullestol.
Lerhol er født med muskelsykdommen spinal muskelatrofi, og må ha hjelp til alle praktiske gjøremål, med unntak av å kjøre rullestol. Likevel har han valgt et aktivt liv, både med studier, jobb og politikk.
Lerhols tanker kan minne om det man er opptatt av innen positiv psykologi. Her vektlegges menneskets ressurssterke sider, samt et fokus på hvordan fremme personlig vekst, lykke og egenutvikling.
– Jeg ville bli lærer, og brant for dette. Politikken har vært en hobby fra jeg var 19 år. I fjor ble jeg valgt inn som fast representant i kommunestyret og fylkestinget.
Lerhol tilbyr sine foredrag til både firma, universiteter, videregående skoler, Nav og fylkeskommuner. Her forteller han sin historie, og gir tips om hvordan man kan leve et meningsfylt liv til tross for utfordringer.
– Hva mener du er nøkkelen til det gode liv?
– For meg har det vært arbeid. Jeg er overbevist om at ambisjoner er undervurdert som dynamo i livet. Ambisjoner kan dra deg fremover og ut av negative tanker.
Han har et ønske om å endre samfunnet til det bedre, og ønsker å vise at man kan leve et verdig og meningsfylt liv, og være en samfunnsdebattant og -deltaker – uansett utfordringer.
– På et eller annet nivå kan absolutt alle bidra med noe til samfunnet.
Lerhol har stor tro på at det å verve seg i et ungdomsparti eller annen ideell organisasjon er en fin vei inn i arbeidslivet, og at det er en plikt for alle å engasjere seg og yte etter evne. I tillegg mener han at arbeid, fremfor noe annet, er kjernen til selvrespekt. Han understreker viktigheten av det å være til nytte i samfunnet, og å føle at man betyr noe.
– Alle må bidra med det de kan. Det handler om at hvis du kan jobbe ti prosent fordi du ikke klarer jobbe hundre prosent, er det bedre enn null prosent. Har man muligheten, bør man altså dra seg litt opp etter buksestroppene, og kjøre på:
– Jeg føler i alle fall at jeg er i stand til å betale noe tilbake, og da føler jeg at jeg må. Man kan alltid finne noe man ønsker å studere – og kan man, så må man.