Freud og Skinner mimrer julen inn

Våre venner ser tilbake på eine verdammte schpennende semester. Illustrasjon: Mikjel Gjernes. [1].
Våre venner ser tilbake på eine verdammte schpennende semester. Illustrasjon: Mikjel Gjernes. [1].
KÅSERIET: Julen er en anledning til å bremse ned, komme sammen og minnes det som har vært. Derfor lar vi Freud og Skinner åpne ferien med et tilbakeblikk på noen høydepunkter fra semesteret.

 

Det er juleferie i psykologihimmelen, og de to kollegene Sigmund Freud og Burrhus Skinner har tatt inn på Sigmunds fjellhytte for å lage julemat og sladre litt om året som har gått. De sitter henslengt på hver sin divan, Sigmund omkranset av en tett sigarsky, og Burrhus trykkende på en hjemmesnekret boks som fra tid til annen gir fra seg en bit julemarsipan han fornøyd tygger i seg. Juleschnitzlene står i ovnen, og mens de venter, er det tid for en liten gjennomgang av semesterets høydepunkter fra Det psykologiske fakultet i Bergen.

«Das haben vært eine zehr schpennende semester in Bergen», konstaterer Sigmund. Han scroller nedover Katarsis på iPaden sin, de avdøde psykologenes hovedvindu til jorden, og stopper opp ved en annonse for Gjennom nåløyet. «Ah, das thriller av eine film! Und eine verdammte grisete tittel», kniser han til Burrhus. «Das film viser at årsstudium bisst schpesialdesignet for zehr anale personligheter, personer mit eine voldsomt behov for å følge die schtrikte system av lesing und pugging. Ich tviler på at die kule gutter som mich ville bisst psykolog i dag», sier Sigmund og forsøker å blåse en røykring.

Burrhus ser uanfektet opp fra sin egen iPad, trykker frem en solid dose julemarsipan fra boksen sin, og rister på hodet. «But Sigmund. Gjennom nåløyet viser jo the supreme effect of uforutsigbarhet i en læringssituasjon. Ved å reinforce lese-behavior med en A totalt at random, skapes en very ekstinksjonsresistent lese-behavior hos rott… *kremt* studentene sine.»

Sigmund skal til å protestere når han ser at en tidligere pasient, Anna, i passiv-aggressiv stil har sendt ham en Katarsis-artikkel med tittelen «Når terapi gjør folk sykere». Artikkelen rører ved antakelser Sigmund effektivt fortrengte i sine virksomme år, og som han heller ikke har planer om å anerkjenne nå.

Han tenner heller en ny sigar og scroller videre til portrettintervjuene av Frode Thuen og Odd Havik. Intervjuet med Thuen vegrer Sigmund seg for å åpne. Han kan det nesten utenat, men begynner likevel å gråte hver gang han kommer til Thuens utsagn om at dagens barn historisk sett har de beste foreldrene noensinne. Tårene skyldes delvis en glede på vegne av barna det gjelder, og delvis en dyp, fortrengt sorg over ikke selv å være ett av dem.

Burrhus ser at kollegaen begynner å synke hen i barndomsminner. Raskt tar han frem en liten ringeklokke han har forsøkt å betinge til slutte-å-sitte-i-egne-tanker-atferd, og skifter tema til noe han vet alltid engasjerer kollegaen sin; studentpolitikk og misnøye med fakultetsledelsen. Selv synes Burrhus disse sakene er helt på sin plass, da det må være rimelig å kreve mer effektiv forsterkning av de som designer buret. Eller fakultetet.

Men Thuen-intervjuet har nå kastet Sigmund for langt ned i det fortrengte, og som om ikke det var nok, har han også scrollet ned til essayet om ensomhet, om hvordan behovet for å skjule uønskede sider ved selvet er en «autobahn» inn i ensomheten. Essayet slår sprekker i hans egoforsvar, og Sigmund begynner å hikste. «Burrhus, ich haben alltid prøvd å skjule eine side ved mich selv. Innerst inne er ich nemlig nicht så kul som du tror, men bare ein flink, flittig nerd!».

Gråtkvalt fortsetter Sigmund sin bekjennelse: «Ich trodde ich måtte være kul for å bli likt in das psykoanalytische klubb, så ich begynte konstant å posere mit eine verdammte sigar i munnviken, og konstruerte voldsomme teorier for å bortforklare hvorfor ich aldri aksepterte mich selv for den lille nerden ich er».

Burrhus kjenner nå på ønsket om at studentaviser var flinkere til å inkludere trigger-advarsler for skjøre psykologer, og konstaterer at det har vært mer enn nok impulser fra jordens psykologspirer for denne gang. Han går for å hente en ferdiglaget juleschnitzel, og returnerer til synet av Sigmund sovende på divanen, tommel i munn og iPad på fang.


[1].
“B.F. Skinner at Harvard circa 1950”, Silly Rabbit CC BY 3.0: https://commons.wikimedia.org/wiki/File:B.F._Skinner_at_Harvard_circa_1950.jpg
“Martha De Laurentiis”, Gage Skidmore, CC BY-SA 2.0:
https://www.flickr.com/photos/22007612@N05/14772301812
“A Beautiful Cabin”, woodleywonderworks, CC BY 2.0: https://www.flickr.com/photos/wwworks/7521423068

Annonse