Vinteren er død. Livet er gjenfødt og det kravler og gror, men mellom løvetann og hestehov vokser også et blått lite minne om dødsangst.
Forglemmegei, forget-me-not, vergisstmeinnicht, ne m’oubliez pas, nontiscordardime, niezapominajki… planteslekten myosotis kalles det samme på de fleste språk. De mest kjente historiene bak dette finurlige navnet stammer fra to tyske folkesagn.
I følge det ene sagnet var det slik at Gud etter å ha gitt navn til alle planter og dyr hørte en svak røst fra gresset: «forglem meg ei, Herre!». Det var en liten, lyseblå blomst som han hadde oversett og glemt å navngi. Uten at jeg vet hva han mente med det, svarte gud hvert fall «la det være ditt navn», og slik ble den lille blomsten hetende «forglemmegei».
Det andre sagnet foregår noen år senere. En ridder i skinnende rustning var på tur med sin elskede og fikk øye på noen vakre små blomster ved en elv. Han trådte han ned fra sin hest for å plukke en bukett til damen, men mens han sanket blomstene skled han på en sten og falt i vannet. Med sine siste krefter hev han buketten i damens fang og ropte «Vergissmeinnicht!» før den tunge rustningen dro ham under vannet og ned i døden
Siden har forglemmegeien i all sin beskjedne prakt rotfestet seg som et minnessymbol. Et minne om savnede kjære, bortkomne barn og døde soldater.
Look. Here in the gunpit spoil
the dishonoured picture of his girl
who has put: Steffi. Vergissmeinnicht
in a copybook gothic script.
We see him almost with content,
abased, and seeming to have paid
and mocked at by his own equipment
that’s hard and good when he’s decayed.
Keith Douglas (1920-1944)
Nok en stakkars tysker. Den britiske krigspoeten Keith Douglas beskriver kaldt sitt møte med det råtnende liket av en tysk soldat som tre uker tidligere hadde beskutt tanksen hans. Blant levningene ligger et bilde av soldatens kjæreste som hadde skrevet «forglem meg ei» i notatboken hans. Det avskyelige synet av Steffis forfall hånes av panservernskanonen som fortsatt står hevet, i like god stand som dagen han avfyrte den – verden går videre upåvirket.
Dette er hva denne blomsten betyr for meg. Ikke bare er vi dømt til å forsvinne, men verden går også videre hel uanfektet. At vi ikke blir glemt skal jo være den magre trøsten i vår endelighet. Men vi blir glemt. Venner, familie, kjærester vil huske oss – eller hvert fall en variant av oss, men de forsvinner jo de òg. Og hva er igjen da? Bilder, beskjeder og eiendeler? Personnummer og arkivdata? Livsverk? Helt verdiløst om ingen bryr seg lengre.
Og selv når folk bryr seg – om du er en stor mann eller kvinne, og det skrives biografier og lages filmer i århundrer, er det jo vilt fremmedes tolkninger av hva du og folk som kjente deg mer eller mindre godt mente om deg. Som et speilbilde reflektert mellom en million speil, forvrengt til det ugjenkjennelige. Og dette svake speilbildet av «deg» vil jo også forsvinne når alle de som bryr seg om det forsvinner. Og så en dag forsvinner de som brydde seg om de som brydde seg, og den dagen er alt og alle glemt. Planter og dyr, blomster og riddere.
Forglemmegeien er ikke for de etterlatte, men den etterlatende. Den er et fåfengt og spinkelt rop som ingen hører. Eksistensiell angst i planteform. «Ikke glem meg! Jeg kommer til å forsvinne, og kan akseptere det, bare jeg ikke blir glemt!». Det er bare å gi opp, til og med Gud har glemt deg.
God sommer!