Et juleeventyr

Dette innlegget er 4 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Illustrasjon: Simen M. Ekelund.
Illustrasjon: Simen M. Ekelund.

Julefreden senker seg i disse dager over fakultetet. Simen M. Ekelund tar farvel med sitt siste semester på profesjonsstudiet, med en novelle fra gangene på Bjørn Christiansens hus.

Tekst av: Simen M. Ekelund

Psykologstudent ved Det psykologiske fakultet, UiB

Cecilie trykker på lysbryteren i inngangshallen på Det psykologiske fakultet. Kveldsmørket blinkes bort av taklampene, og hun rister av seg regnet. Mens hun setter kursen for trappene, takker hun seg selv for å ha glemt igjen en paraply på lesesalen tidligere i uka. Hun vil nødig gå hjem i regnet uten. Stegene hennes skaper tydelig gjenklang opp etasjene i bygningen. Lyden virker å klatre langs metallstrukturen som henger mellom trappene fra andre etasje og hele veien opp til femte. Hun er, uten tvil, alene i bygget. Og hvorfor skulle hun ikke være det – klokken er over ti, og kalenderen har passert midten av desember.

Hun passerer biblioteket og titter raskt inn i mørket som enda hviler der. Hun skimter den nakne kvinnestatuen, den som har stått på stedet hvil blant bokhyllene siden Cecilies første dager på fakultetet. Av en ukjent grunn, får Cecilie frysninger – som om blikkene deres møtes. Hun beveger seg videre.

Saken fortsetter under annonsen

I det Cecilie når kantinen, hører hun klynk fra sofaseksjonen bak seg. Når hun snur seg, ser hun bøker, notater, bøker, og notater. Et sted mellom Freud og Darwin, synes hun også å se ei jente med langt, lyst hår. Pannen hennes har kontakt med bordflaten. Hodet hever seg sakte et par centimenter opp i luften, deretter slår det overraskende hardt ned i bordet igjen. Selvskadingen løsner et papir, som strekker seg med et nødskrik mot Cecilies føtter. Hun plukker det opp, og legger merke til at det er et tankekart med minst fire dimensjoner før hun går mot studinen.

«Unnskyld,» begynner Cecilie forsiktig, og legger en hånd på studinens skulder. Det lyse hodet vender seg mot Cecilie, og studinen stryker hår nervøst bort fra ansiktet sitt. Cecilie har sett henne før, men klarer ikke helt å plassere henne. Pensumet som omringer henne, men aller mest det slitne ansiktsutrykket hennes, tilsier at studinen går på årsstudiet i psykologi.

«Dette falt på gulvet» sier Cecilie, og legger tankekartet ved siden av henne. Det føles som å legge en stor, tung stein i ryggsekken til et utmattet barn. Studinen presser frem et anstrengt smil. De blå øynene hennes virker å se rett gjennom Cecilie, på noe langt bak henne. En stillhet streifer de to, før Cecilie spør – mest ut av samvittighet – «Går det greit, eller?»

Spørsmålet virker å treffe studinen hardt, som om hun ikke har hørt det på lang tid, hverken fra seg selv eller andre. De blå øynene refokuserer, og møter Cecilies. Tårer veller seg opp, og roter til maskara som allerede er brutt i tusen stykker. Hun rister på hodet – det er alt hun orker – og peker blikket sitt panisk over fjellkjeden av informasjon som omgir henne. Hun klynker igjen. Cecilie setter seg instinktivt ned i sofaen sammen med henne, og legger en arm over skulderen til studinen. Reponsen til Cecilie overrasker henne selv, som om den på en måte var helt riktig. Som om hun visste akkurat hva studinen trengte. Tårene triller fra studinen, og treffer notatene foran henne med tunge drypp. Slik sitter de, så lenge som nødvendig, før Cecilie stryker studinen varmt over ryggen, ønsker henne lykke til, og reiser seg forsiktig for å ikke utløse et ras. Et forsiktig og mindre anstrengt smil prøver seg ut av det tårevåte ansiktet til studinen. Cecilie smiler tilbake. Mer kan hun ikke gjøre.

Hun åpner døren ved enden av kantina, og går inn til gangen der lesesalene til psykologstudenter på siste semester er. Cecilie fisker frem nøkkelknippet sitt foran døra til hennes lesesal. Men døra er allerede låst opp, og i det hun åpner døra, overraskes Cecilie over at det er lyst der inne. Cecilie er som regel den siste som forlater lesesalen. Hun slår alltid av lyset og låser alltid døra bak seg. Hun kikker inn og ser noen sitte på hennes plass, den nærmest vinduet. Alle andre plasser er tomme.

Det er enda ei jente med lyst hår, men denne gangen er det kortere og vedkommende sitter rakrygget foran en laptop. Cecilie ser på seteokkupanten med misnøye. Igjen er det noe kjent med personen, men – igjen – klarer ikke Cecilie helt å plassere henne. Hun må være profesjonsstudent om hun har klart å låse seg inn her.

Profesjonsstudenten har på seg et stort, rødt headset og hører tilsynelatende på musikk, for hun hører ikke Cecilie åpne døren. Faktisk virker det å være en vegg mellom dem, eller mer riktig, en glasskuppel rundt profesjonsstudenten. Blikket er festet på laptopen, og det er ingenting ved studenten som tilsier at Cecilie en gang eksisterer. Cecilie griper paraplyen som hviler mot veggen, og lukker deretter døra forsiktig igjen mens hun ubevisst holder pusten.

På vei tilbake til trappen, legger Cecilie merke til at årsstudenten er borte. Det er ikke et notatark igjen etter henne. Akkurat da slår det Cecilie at årsstudentene allerede skal ha hatt eksamen. Lett forvirret fortsetter hun med raske steg mot trappene. Igjen skaper skrittene hennes gjenklang i den ellers altomfattende stillheten. I forbifarten, kikker hun inn i biblioteket. Bare for å være sikker. Så hopper hjertet hennes over et slag.

Den nakne kvinnestatuen er borte. En skarp uvirkelighetsfølelse skyter inn i Cecilie, og hun blir svimmel. Tusen ordløse tanker flyr gjennom henne, men mest av alt kjenner hun en gjennomborende ensomhet. Hun er fristet til å løpe tilbake til lesesalen for å forsikre seg om at profesjonsstudenten enda er der, men bena hennes vil ikke røre seg. Dessuten vet hun innerst inne at lesesalen kommer til å være tom. Hun blinker hardt, som for å starte virkeligheten på nytt, men statuen er fortsatt like borte.

Til slutt, klarer Cecilie å ta et steg tilbake, deretter to. Hun legger en hånd på trappegelenderet, og får etterhvert til å snu seg. Hun går skjelven ned trappene. Til slutt står hun foran inngangsdørene av glass. Hun går raskt gjennom de første dørene, som alltid er åpne, men glemmer i sin tilstand å trykke på knappen for å låse opp utgangsdørene. Derfor står hun et kort øyeblikk ansikt til ansikt med hennes egen refleksjon i glassdørene, og slipper ikke ut.

I speilbildet sitt, ser hun sine blå øyne, sitt korte, lyse hår, og hennes røde headset. Hun ser årsstudenten som jaget karakterer, og profesjonsstudenten som brukte hver kveld av sitt siste semester på lesesalen i andre etasje. Og hun ser den nakne kvinnestatuen, som forsvant inn i et mørke uten noe annet enn bøker rundt seg.

Hånden til Cecilie beveger seg nervøst mot knappen som låser opp utgangsdørene.

Dette innlegget er 4 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.