Kjærlighet og motorolje

Dette innlegget er 5 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Illustrasjon: Mikjel Gjernes (1).
Illustrasjon: Mikjel Gjernes (1).

Et essay av Mikjel Gjernes om den nære, men likevel fjerne relasjonen mellom en ung mann og hans bestefar.

Mikjel Gjernes
Skribent

Vi var nettopp blitt ferdige med middagen og Mamie hadde gått for å lage kaffe. Papi og jeg satt ansikt til ansikt på hver vår side av det ovale stuebordet. En tallskive av marmor på den blomstertapetserte veggen var det eneste som brøt stillheten.

Jeg flyttet til Paris rett etter videregående for å komme nærmere min franske farsside som holdt til i nærheten, på grensen til Normandie. Jeg hadde bodd der alene i litt over et halvt år nå, og følte meg voksnere enn jeg noen sinne har gjort før eller siden. Jeg fylte snart 20.

Papi kremtet og klødde seg i de korte, hvite hårrestene. Han hadde på seg en joggedress og to slitne tøfler.

Jeg snakket med Mamie på telefonen kvelden før, «En liten visitt» hadde jeg kalt det. Ikke et besøk, en visitt. Ikke noe godteri, ingen overnatting, ingen lek i hagen, men en voksen visitt der jeg skulle spise middag og drikke kaffe med mine besteforeldre før jeg dro tilbake til studiene. Papi snakket aldri i telefon.

Saken fortsetter under annonsen

Jeg hadde begynt å drikke kaffe noen måneder tidligere, og følte at det hadde endret alt. Kaffepraten: Der voksne møter voksne etter at barna har gått fra bordet, var en ny og kjærkommen sosial arena som hadde bragt meg nærmere mine voksne familiemedlemmer, en kopp av gangen.

Papi drakk aldri kaffe og startet alltid hvilen sin kort tid etter middag. Denne dagen satt han imidlertid ennå ved bordet, med et merkelig, avventende uttrykk bak de runde brillene. Han fomlet litt med setningen før han la den frem:

«Euh… tu sais vérifier le niveau d’huile moteur?»

Om jeg visste hvordan man måler oljenivået på bilen?  Selvsagt visste jeg det, jeg hadde visst det i noen år, og jeg var ganske sikker på at han visste at jeg visste. Spørsmålet hadde gitt mening om han snakket om 2CV-en, som man måtte starte med sveiv, men jeg visste at han snakket om den nye bilen.

I min nyomfavnede voksenhet hadde jeg begynt å irritere meg over at Papi alltid skulle vise  meg hvordan man gjorde ting, som om jeg fortsatt var en unge. Halve poenget med visitten var jo å formidle hvor voksen og autonom jeg var blitt der borte i lysets by. Å få opplæring i grunnleggende bilvedlikehold følte jeg var under meg. Men samtidig, kaffen hadde fortsatt ikke kommet og stillheten begynte å trykke. Jeg svarte at jeg kanskje visste det, men at jeg var litt usikker.

Som barn likte jeg ikke å være alene med Papi, og sommerdagene jeg tilbragte i mine besteforeldres hage bleknet alltid når det bare var han og meg. Stundene med ham var som en eneste lang stillhet, fra tid til annen ble brutt av litt harking eller uinspirerte spørsmål om skolegangen min. Mamie var alltid en unnsetning, og det så ut til å være en slags ordning de to hadde at hun pratet for dem begge.

Papi var riktignok en mann av få ord, men jeg hadde jo sett ham snakke med folk. Det virket som om det var noe ved det å være med akkurat meg han ikke helt klarte å håndtere, og jeg kunne jo ikke klandre ham, for hva hadde vi egentlig til felles? Hva hadde vi egentlig å prate om? Jeg hadde etter hvert akseptert at det ikke var så veldig mye, og på et vis hadde jeg slått meg til ro med ikke-forholdet jeg hadde til min egen farfar.

Vi gikk ut i gangen og byttet fra tøfler til sko. Vi krysset tunet som var dekket av småstein som Papi raket hver kveld. Han hadde vært lastebilsjåfør som faren før ham. Fremme i garasjen åpnet han panseret på bilen og viste meg hvordan man måler olje. Han hadde gått ut og skrudd på motoren midt under måltidet, slik at den nå var varm og målingen skulle bli som den skulle. Dette var tydeligvis nøye planlagt.

Oljen lå halvveis mellom de to hakkene på peilepinnen. Jeg sa at vi kanskje burde fylle på et par desiliter. Han nikket anerkjennende, nesten stolt. Jeg fylte på oljen og vi gikk inn i stuen igjen der Mamie hadde satt frem to kaffekopper på spisebordet.

Papi stod i døråpningen til stuen, han nikket til meg, så gikk han opp trappen og la seg. Mamie og jeg ble sittende i en times tid og drikke kaffe og småprate før jeg tok toget tilbake til Paris. Papi sov fortsatt da jeg dro.

Det skulle ta noen dager før jeg skjønte at det ikke var bilvedlikehold minuttene i garasjen med Papi hadde handlet om. Det var bare et dekke. Oljesjekken bare et påskudd, en unnskyldning som tillot en farfar å tilbringe tid med en sønnesønn han ikke klarte å snakke med. Et klønete forsøk, men likevel et forsøk, og det å forsøke betyr jo at man ønsker å få noe til. I mangel av ord  hadde han bydd på handling, og den gyllenbrune motoroljen ble vår tause kopp med kaffe. Ved neste besøk spurte jeg om hvordan man skifter dekk.

Les også: Gulliksens kamp


(1).

https://www.flickr.com/photos/chpautsch/4671519022/

https://www.flickr.com/photos/foxumon/5388404329/

https://www.flickr.com/photos/kabelitz-porzellan/20160551338/

Dette innlegget er 5 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.