Zimbardo og Milgrams eksperimenter forklarer onde handlinger som resultat av situasjonen, og i møte med ondskap er det behagelig å skyve årsaken over på noe utenfor mennesket. Kan det likevel tenkes at vi alle har potensialet for å være onde?
I Ideer-spalten undersøker Håkon Nævdal problemstillinger i skjæringspunktet mellom psykologi og filosofi. Små og store dilemmaer drøftes, som oftest med konsekvenser for eksistensens fundament.
I psykologien er det bred overenstemmelse om at mennesket har en tendens til å kategorisere virkeligheten på måter som gjør den mer forutsigbar og forståelig, som i mange tilfeller innebærer å spalte og fargelegge virkeligheten i polare motsetninger. Når det kommer til godhet og ondskap, skapes et pressende behov for å løse motsetningen, hvor Freuds forsvarsmekanismer illustrerer måter å takle slike motsetninger. I følge Freud forholder vi oss til egenskaper ved oss selv på en slik måte at det onde splittes fra det gode, og projiseres ut fra en selv og til den eksterne virkelighet. På denne måten kan vi samtidig forholde oss til det onde uten å oppleve sterk kontradiksjon om at det gode jeg-et også inneholder noe ondt.
Dette synet på ondskap kom til uttrykk også gjennom litteraturhistorien. I tråd med Freuds splitting og projisering, skildres ondskapen som noe totalt adskilt fra godhet og som utenfor mennesket selv, eksempelvis som den bibelske djevelskikkelsen eller som monstrene Dracula og Frankenstein i det 19. århundres gotiske litteratur.
Robert Louis Stevensons The Strange Case of Dr. Jekyll & Mr. Hyde fra 1886, bryter med denne tradisjonen. Historien skildrer hvordan den høyt ansette legen Dr. Jekyll, som lenge har levd adskilt fra sine umoralske sider, forsøker å spalte ut umoralen med en kjemisk løsning, etter at umoral over tid har utviklet seg til et uimotsåelig press til onde handlinger. Men i forsøket på å spalte ut de onde delene av sin personlighet, blir Jekyll i stedet transformert til et destruktivt alterego, Mr. Hyde, bestående utelukkende av Jekylls fortrengte onde sider. Transformasjonen er reversibel, men ved stadig å gjenta forvandlingen for å ettergi de onde driftenes press, ender Mr. Hyde med å ta over Jekylls personlighet: Jekylls en gang så uskyldige, onde drifter blir altså uhåndterlige og altoppslukende og drukner hans høyt ansette person i et fundamentalt antisosial vesen som dreper og vandaliserer.
Romanens slagkraft ligger i at den spiller på den tradisjonelle portretteringen av ondt og godt i en splittet og projisert utgave, for så å avsløre at den fundamentale og eksternaliserte ondskapen i monsteret Hyde egentlig er Jekyll selv. Leseren blir dermed overumplet av den samme ondskapen som også er representert i oss selv men som vi stadig holder på trygg avstand i vår ryddige og forutsigbare verden: Jeg er god, og det onde er forbeholdt de onde.
I dag ser vi ut til stadig å kontrollere vår ubehagelige diskrepans om godhet og ondhet ved å splitte og projisere sistnevnte ut i det trygge og utenforliggende. Både i populærkulturen og i media ser vi stadig tendensen til at mennesker som gjør ondt portretteres i et stereotypisk og eksternalisert bilde. Stadig sjokkeres vi av tilfellene der en av «oss» viser seg å være personen bak det grusomme; når den menneskelige begår umenneskelige handlinger.
Også i humanvitenskapene protretteres ondskapen som noe utenfor oss selv. Hanna Arendts veletablerte læresetning om ondskapens banalitet har nærmest inntatt dogmatisk status. I psykologien ansees eksperimentene til henholdsvis Zimbardo og Milgram som bevis for nettopp dette: Mennesket er ikke ondt, det er situasjonen som gjør det gode og naive mennesket ondt. Begge forskerne hevder at deres eksperimenter låner støtte til situasjonell attribusjon av onde handlinger, og motsier den såkalt utdaterte tesen om menneskers onde disposisjoner.
Haslam & Reicher (2012) utfordrer den tradisjonelle tolkningen av eksperimentene såvel som Arendts modell. De hevder at ondskapens banalitet gir mennesket en unnskyldning til å skyve ansvaret for ondskap over på en allmektig situasjon. Arendt, Zimbardo og Milgram skisserer et menneske med en overskyggende tilbøyelighet til å føye seg etter presset som ligger i situasjonelle omstendigheter. Denne såkalte «Lucifer-effekten» skaper et tankeløst og hjelpesløst menneske som ikke kan holdes ansvarlig for ondskapen det måtte begå, ifølge Haslam og Reicher.
Det er påfallende likheter mellom Arendts paradigme og Freuds teser om menneskets villighet til å splitte og projisere for å skape en mer tålelig virkelighet. I møte med ondskap er det svært behagelig å kunne skyve årsaken over på noe utenfor mennesket. Men, det representerer en bjørnetjeneste der kortsiktig forløsning av ubehag går på bekostning av en høyere innsikt om hva det innebærer å være menneske. Onde handlinger baseres på noe som er felles for oss alle, dette potensialet for ondskap, det Freud kalte Thanatos. Ved å unnskylde og bortforklare ondskapen fratar vi samtidig vår mulighet til å forstå den.
John Steinbeck sa en gang at de historiene som virkelig blir anerkjent på tvers av tid og kultur, blir det nettopp fordi de skildrer noe som er universelt for mennesket, noe som alle kjenner seg igjen i. Jekyll og Hyde har skrevet seg inn i den kollektive bevissthet kanskje på grunn av nettopp dette: Det var noe urovekkende treffende over Stevensons ondskap. Men det gjenkjennelige ved Stevensons ondskap er stadig vanskelig å romme for oss velmenende mennesker.
Å eksternalisere ondskap i henhold til Arendts nygamle paradigme, ser ut til å være nok en måte å forklare ondskap kun for å unngå selvransakelse. For dersom vi skal erkjenne vår mennesklige natur må vi våge å integrere også de onde, vanskelige delene av det mennesklige. For Jekyll viste det seg å være fatalt å ikke ta ondskapen på alvor. Og dersom Jekyll er et symbol på menneskeheten, vil det også kunne være fatalt for oss. For idet ondskapen blir holdt avstand og plassert i skyggene, har vi heller ikke kontroll på den.