Er det sunt å kjede seg?

Dette innlegget er 5 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Illustrasjon: Ingvild Döderlein Åsebø
Illustrasjon: Ingvild Döderlein Åsebø

Da jeg vokste opp, fikk jeg bestandig høre at det var sunt å kjede seg. «Du har godt av å kjede deg litt», sa pappa. Jeg skjønte aldri helt hvorfor.

Tekst: Endre Molaug Eriksen,

Student ved Det psykologiske fakultet

I den pågående debatten om ruspolitikk har vi sett ledende forskere, som Bruce Alexander, forklare avhengighet med et fravær av stimulerende miljø. Eldre studier viser at rotter drikker seg i hjel på egenadministrert kokainvann når de blir plassert i et ellers tomt bur. Dersom de plasseres i et stimulusrikt bur – med fri tilgang til leker, rent vann og andre rotter – velger de bort kokainvannet. Noen hevder at dersom man øker rusavhengiges opplevelse av å være connected – til andre mennesker og samfunnet som helhet – vil rusatferden avta.

Denne tankegangen har interessante koblinger til kjedsomhet i dagens samfunn. Når vi kjeder oss, vil vi som oftest søke dopaminutskillelse: den umiddelbare, direkte belønningen. Sosiale medier blir hyppig benyttet, i likhet med TV-serier, som belønning etter en lang dag. Spørsmålet er: Gjør denne typen belønning oss lykkelige?

Saken fortsetter under annonsen
Endre Molaug Eriksen. Foto: Privat
Endre Molaug Eriksen. Foto: Privat

Mange vil svare nei. Problemet med å bruke dataspill, Netflix og sosiale medier for å få bukt med kjedsomheten, er at vi aldri får nok. I dag har vi uendelig med underholdning tilgjengelig til enhver tid, men mye tyder på at vi fortsatt befinner oss i det tomme rotteburet. For istedenfor å henge med våre «medrotter», har vi valgt den virtuelle rotten – connection online.

Vi vet hvordan belønningssystemet fungerer i hjernen, og det er det samme med heroin som med Facebook-likes: Nervekretsene blir overaktiverte, og dermed mindre sensitive, som igjen fører til at vi trenger en større dose for å bli tilfredsstilt neste gang. Kan det være slik at vi, lik den kokainavhengige rotten, er i ferd med å more oss sakte til døde?

Kjedsomhet handler i stor grad om deprivasjon; våre grunnleggende emosjonelle behov blir ikke møtt. Det er ikke «tomt» inni oss, men snarere en uro; vi er både aktiverte og depriverte. Vi har ofte for vane å tenke at situasjonen er påtvunget og håpløs, at det er noe galt med dem vi er med, og at vi fortjener en flukt. Det er sjelden vi virkelig stopper opp og kjenner etter: «Hvilket behov ble aktivert akkurat nå?». Vi er flinke til å lytte til vår fysiologiske sult. Den emosjonelle sulten er vi mindre oppmerksomme på.

Følelsene er sentrale for å forstå hva som er riktig og galt for oss i en gitt situasjon. Istedenfor å kjenne etter hvilke behov som blir aktivert, søker vi å døyve den akutte uroen med underholdning og tidsfordriv. Dermed fjerner vi symptomene, men ikke årsaken til dem.

Som barn forsøker vi å uttrykke våre grunnleggende behov gjennom spontan lek, utforskning og kjærlighet. Belønningen er en bieffekt av at disse blir akseptert og møtt av signifikante andre. Litt forenklet kan man si at dopaminrushet ikke er målet i seg selv, slik det ofte kan virke i dag.

Imidlertid kan vi tidlig i livet ha blitt fremmedgjort fra hva vi egentlig har lyst til og hva vi egentlig føler: Når barn blir nektet å utforske potteplantene – som mor på eget ansvar har satt frem i huset – uttrykker mor implisitt at «fysiske gjenstander er viktigere enn barnets følelser og behov». For barnet er tilknytningsbehovet viktigst, så i dette tilfellet må behovet for utforskning og lek undertrykkes. Den negative responsen fra omsorgspersonen vekker skam og skyld, og som voksen sitter barnet igjen med en grunnleggende opplevelse av at «jeg ikke kan være meg».

Fasaden vi med alderen setter opp kalte Winnicott for «det falske selvet». Vi gjør aldri det vi egentlig har lyst til, fordi vi ikke lenger har tilgang til de undertrykte behovene – spontaniteten er borte. I tråd med hva vi lærte som barn, vil vi i stedet prestere pliktoppfyllende, og fylle på med midlertidig belønning etterpå. Ut fra en slik forståelse er det ikke underlig at vi nå ser en epidemi av utbrenthet, depresjon og skjermavhengighet blant unge.

I emosjonsfokusert terapi går pasienten inn i de vonde følelsene og opplever aksept fra terapeuten. Kan vi våge å gjøre det samme i hverdagen, sammen med noen vi stoler på? Våre grunnleggende behov for omsorg, lek og utforskning er de samme for alle, de har bare blitt undertrykt på ulike måter. Å forholde seg til et menneske av kjøtt og blod krever mye mer av oss, men det gir oss også mye mer når vi først etablerer god kontakt.

Da jeg som voksen spurte pappa hva han egentlig mente med at kjedsomhet er sunt, fikk jeg til svar: «Å kjede seg handler om å stoppe opp og tenke litt, det gir rom for å kjenne etter hva en egentlig trenger, ønsker eller har behov for».

Ticking away the moments that make up a dull day

Fritter and waste the hours in an off-hand way

Kicking around on a piece of ground in your home town

Waiting for someone or something to show you the way

 

Tired of lying in the sunshine staying home to watch the rain

You are young and life is long and there is time to kill today

And then one day you find ten years have got behind you

No one told you when to run, you missed the starting gun

 

And you run and you run to catch up with the sun but it’s sinking

Racing around to come up behind you again

The sun is the same in a relative way, but you’re older

Shorter of breath and one day closer to death

Time – Pink Floyd

Dette innlegget er 5 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.