I dag var jeg på date med Andreas! Eller, det var Anders han het. Eller var det kanskje Adrian? Det er ikke så nøye, jeg kommer nok ikke til å møte ham igjen uansett. Han var absolutt hyggelig, det skakke stå på det. Men samtalen fløt kanskje litt dårlig, eller så sa han noe rart, eller var det jeg som sa noe rart? Jeg sjekket Tinder etter nye alternativer mens han var på do, og det er jo aldri et godt tegn.
Han spurte meg hva jeg er ute etter. Leter man ikke alltid litt etter den store kjærligheten? Romansen som er altoppslukende, og slår deg helt ut. Hender som møtes når man plukker opp notatbøkene man mistet på gulvet på fakultetet. Eller, det er jo sikkert noen som er veldig tilfredse som single. Som elsker friheten. Jeg gjør vel det på sett og vis. Men for mye frihet kan til tider bli litt ensomt.
Jeg tenkte på det på vei hjem; i hvor stor grad jeg egentlig er åpen for å møte Den Rette. Tinder er blitt en form for underholdning, mitt mest brukte mobilspill. Jeg syns jo det er gøy. Nye folk, nye impulser. Komme meg litt ut av mitt eget lille ekkokammer. Tror absolutt det er sunt å tre inn i andres hverdag for en liten stund. Det gir rom for litt analyse, både av meg selv og av andre. Er ikke psykologistudent uten grunn si. Tinder er jo lagd for å gi enkel tilfredsstillelse. Jeg går på tre dates i uka, og føler jeg har fått litt nye inntrykk. Får dekket noe av behovet for menneskelig kontakt.
Men det kan jo være det gjør noe med muligheten for å danne seriøse relasjoner. Kanskje jeg ødelegger for meg selv ved å holde på som jeg gjør. Jeg har kanskje tendenser til å være litt kynisk. Ha litt for høye krav. Og jeg tar jo notater på pc. Det er ikke helt den samme romantikken med en knust pc på fakultetsgulvet.
Er jeg redd for å forplikte meg? Er jeg bare et klassisk eksempel på commitment issues? For en slitsom klisjé. Drar på en haug med dates for å ikke føle på ensomheten, men tør ikke satse på noe hvor jeg kan risikere å bli avvist. Om man aldri var villig til å satse på det, vil man heller aldri kunne bli ordentlig avvist. En skuddsikker taktikk, eller hva?
Er det bare meg, eller er det en kultur (ukultur?) i dagens samfunn? Det er jo mye greiere om man kan legge litt skyld på samfunnet. Et kapitalistisk samfunn med fokus på effektivitet, og med fast fashion og rastløshet i vinden. Det er jo ikke bare bare å danne stabile relasjoner i et individualistisk klima hvor du skal ha tid til selvrealisering samtidig som du skal være politisk korrekt på Instagram, og huske å vanne plantene dine før du skal på viktige møter.
Essensen er vel at det ikke er så lett, om det handler om mine issues eller samfunnet har ikke nødvendigvis så mye å si. Jeg får begynne å ta notater for hånd, så kanskje jeg snubler over den store kjærligheten på vei til neste date.