En psykologisk helvetesuke

Foto: pixabay

Hvordan klarer vi oss egentlig når vi ikke får våre sosiale behov tilfredsstilt? I ti dager skal psykologistudent Dina Storvik prøve å leve uten kommunikasjon, for å se hvordan kroppen reagerer på å leve i sosial isolasjon. 

Dina Storvik

Gjesteskribent

Jeg har funnet et sted som tilbyr dette innbakt i et ti dagers meditasjonskurs kalt Vipassana. Under kurset er det eksplisitt tankevirksomhet i eget hode, med forbud mot snakking, lesing, skriving og mottak av ytre stimuli. Målet med Vipassana er å bli bevisst på hva som foregår i kroppen, uten å reagere på det med motvilje (Vipassana Norway, 2017). For meg høres det nesten ut som en psykisk versjon av Forsvarets fysiske helvetesuke.

Det blir regelmessig gjennomført grunnkurs på meditasjonssentre over hele verden. Ingen av kursene koster deltakerne noe, men er basert på donasjoner og frivillig arbeid fra tidligere elever som har merket en positiv effekt. Nå som det er det min tur til å delta på dette skal jeg reise til Polen, en times tid utenfor hovedstaden Warszawa. Undervisningen vil foregå vekselsvis på polsk og engelsk, og opplegget består av omtrent ti timer meditasjon fra tidlig om morgenen til sent på kvelden.

Å gjennomføre Vipassana viser seg faktisk å ha blitt en trend i det perfekte, stressende samfunnet vi lever i dag. Det kan man også merke ut ifra de enorme ventelistene over hele verden, der folk deltar igjen og igjen. Fellesnevneren for motivasjon til å delta ligger som regel i at søkerne ønsker pause fra hverdagen og muligheten til å finne mere ro. I tillegg kan opplegget ligne på Mindfullness, som etter hvert har blitt en kjent teknikk både i selvhjelp og i ulike psykoterapautiske retninger.

Selv hørte jeg om Vipassana i fjor vinter, da jeg møtte en mann som selv hadde prøvd seg på kurset. Til å begynne med virket det for meg usannsynlig ut at mange skulle ønske å fullføre noe sånt, men i løpet av året har jeg faktisk møtt flere mennesker som selv har deltatt på kurset. Riktignok er det ikke alle som rapporterer å ha fullført hele, grunnet både fysiske plager med meditasjonsposisjonen, grytidlige morgninger, og møte med demotivasjon etter for mye repetisjon og alenetid. Selv om kurset har til hensikt å roe deg ned, er det visst vanlig at man må gjennom noen tøffe dager før roen begynner å senke seg.

Forholdet mitt til kursets egentlige hensikt, meditasjon, har ikke vært særlig tett tidligere. Det har rett og slett ikke vært et forhold der i det hele tatt. Likevel sies det at man må stille med et åpent sinn til meditasjonens praksis, dersom man skal få utbytte av kurset. Jeg har derfor under mine undersøkelser forsøkt å lære litt mer om meditasjon, i tillegg til litt praktisering. Overraskende nok har det vist seg å være positivt for en som tidligere har forsøkt å stirre i veggen en time for å kurere en stressende hverdag, uten hell.

Selv om hovedtanken min er å observere de psykologiske effektene av sosial isolasjon kan det derfor også bli interessant å se hva som skjer med kroppen under meditasjon. Kanskje får jeg en selvåpenbaring, slik som veteranene snakker om. Ellers er det mulig at jeg også kryper til korset og trekker meg, når de ti behagelige minuttene på stuegulvet byttes ut med ti timer ryggsmerter om dagen. Det får tiden vise.

En siste bonus som nevnes i prosjektets sammenheng er: ”Alle som prøver Vipassana vil oppleve at det er et uvurderlig verktøy for å oppnå sann lykke som man så kan bringe videre til andre,” hentet fra nettsiden til Vipassana Norge (Vipassana Norway, 2017). Det er derfor ingen tvil om at jeg gleder meg til å skrive til dere igjen, etter i tillegg å ha oppnådd sann lykke. Oppsummering kommer selvsagt uavhengig av resultat. God adventstid inntil videre!

Referanse
Vipassana Norway (2017) Vipassana meditasjon. Dhamma.org. [Online]. Lastet ned 18.11.2017, fra  https://www.no.dhamma.org/no/mer-informasjon/hva-er-vipassana/