Hvordan snakker vi om det det ikke finnes språk for? Kanskje ved å utvikle et helt nytt et. The Fourth Stage forsøker nettopp dette når de sammen med Randiane Sandboe setter opp Put out the Light 24. februar.
Kompaniet består av Vincent Stephen og Mirte Bogaert, henholdsvis psykologstudent og danser. De er et eksempel på hvordan akademia og scenekunst har mye å tilføre hverandre, og det ryktes at stykket de nå setter opp henter inspirasjon fra blant annet psykoanalytisk og eksistensialistisk hold. Katarsis så derfor sitt snitt til å møte Vincent i en samtale om språk, fag og livet.
Den uforklarlige døden
Hva får vi se?
– Put out the Light handler om døden. Vi tenkte at døden er noe som ingen egentlig fullt ut kan ha en forståelse av, og det er nesten en klisjé å si at hverken språk eller kunst kan uttrykke døden, siden ingen som har opplevd det kan si noe om det, samtidig som det er noe alle må forholde seg til. Vi prøver å iscenesette at ingenting man sier om døden kan forklare den.
Det blir nesten en metaforestilling om døden?
– Delvis, i at vi vet at det ikke finnes noen svar, at det egentlig blir et umulig prosjekt: Hvordan kan man snakke om noe som det egentlig ikke går an å si noe om? Så vi bruker ikke bare tekst, men også bevegelse, lys og mørke, stillhet og lyd, bevegelse og stillhet, alle disse motsetningene. Så det er et ekte forsøk, vi kaller det å gi døden et nytt navn. Selv om vi vet at det er et umulig prosjekt.
Så dere prøver å si noe utover de ordene dere bruker…
– Jeg føler at de beste dikt tvinger språket til å si mer enn selve innholdet. Og på et vis kan man se på stykket som et helhetlig visuelt dikt eller musikkstykke.
Rå opplevelse
Dette er ikke første gang duoen bruker scenekunst for å bevege seg forbi det språklige. I sin første oppsetning, All the Wave was in a Flame, søkte de å gestalte sine indre landskap i bevegelse og lyd.
– Det handlet veldig mye om å prøve å finne… hva skal jeg si, tanker eller opplevelser som var lagret eller fant sted i kroppen, som var utenfor det som man vanligvis kan kommunisere rent språklig. Jeg var veldig interessert i hvordan det hang sammen med det jeg hadde lest om primær- og sekundærprosess i den psykoanalytiske tradisjonen, spesielt det Loewald skriver.
Primærprosesser, det er på en måte bare rå opplevelse?
– Ja, som på en måte er hele deg. Hos barn er emosjonene udifferensierte, du har på en måte emosjoner, behov, ønsker, alle disse sensoriske opplevelsene blandet sammen. Og så, i møte med den sosiale verden, foreldre, samfunnet, og ikke minst språket, skaffer du en måte å forstå og organisere dette, som da blir sekundærprosess.
Hvordan får man tilgang til en primærprosess?
– Freud brukte drømmer, fordi han mente at vårt bevisste språk var manglende for å komme frem til det ubevisste, eller primærprosesser. Reich gikk lengre, og sa at du må gå forbi hva en person sier, og heller se på hvordan de sier det. Han trakk inn det kroppslige i terapirommet.
Et mål i psykoterapi kan slik være å øke sammenhengen mellom de primære, kroppslige opplevelsene og den sekundære, språklige forståelsen man har av dem. Her tilbyr scenekunsten en annen inngang, der språket kan kommer til kort.
– Vi hadde lyst til å prøve å lage et scenografisk språk, som ville gi oss mulighet til å snakke om ting som vi ikke kunne snakke om med ord. Finne en måte å snakke om følelser, og det å være et menneske, og det å dele ting som vi ellers ikke kunne dele, og kanskje bli mindre alene i det.
En hyllest til livet og døden
Og nå er det scenografiske språket spisset inn mot den største fellesnevneren i alles liv, nemlig døden. Et morbid tema for en scene?
– Irvin Yalom skriver om det å se døden i øynene som et mulig oppvåkningsmoment, som kan vekke deg mer til liv. Og vi har gjort ting som stående meditasjon i en kirkegård uten å bli deprimert av det, men heller opplevd det som veldig givende. Man kan ikke snakke om døden uten å snakke om hva det betyr å være i live. At man blir presentert for døden, uten at det i seg selv er noe morbid eller skrekkelig, er på en måte en hyllest til både livet og døden.
Ville stykket fått Yalom til å se på døden på en ny måte?
– Yalom har brukt veldig mye tid på å se på døden allerede, så jeg tviler på det. Men jeg liker å tenke at han ville vært glad i stykket. Vi burde kanskje informert ham. For han kommer nok til å dø snart og.
Dødens nye navn kan oppleves på Cornerteateret 24. februar.