Jeg er den sjenerte. Jeg er den introverte. Samtidig ønsker jeg å være sosial, avslappet og utadvendt. En del av meg selv blir noe jeg ønsker å fjerne. Ensomhet er i vinden, men skal individet ansvarliggjøres, eller kan ensomheten forstås som en naturlig reaksjon på samfunnet vi lever i?
Hva er ensomhet egentlig? I den siste tiden har mange samfunnsdebattanter reflektert rundt opplevelsen av ensomhet, blant annet idéhistoriker Trond Berg Eriksen, filosof Lars H. Svendsen og komiker Harald Eia i Morgenbladets ensomhetsserie. Med ulik bakgrunn går de løs på konseptet ensomhet på forskjellige måter.
Eia mener at ensomheten kan inntreffe som en konsekvens av ett eller flere iboende personlighetstrekk, som “introversjon” og “nevrotisisme”. Svendsen undrer seg over om vi opplever ensomhet fordi vi forventer for mye varme i samfunnet; er overdrevne forventninger til våre relasjoner en vei inn i ensomheten? Eriksen hevder at dagens unge ser seg selv gjennom sine sosiale omgivelser, i stedet for å definere seg selv. Kan såkalte “narsissistiske personlighetstyper”; å være styrt av ytre bekreftelse, forklare en økende opplevelse av ensomhet?
Samtidig med Morgenbladets ensomhetsserie har det foregått en debatt omkring beslektede samfunnstendenser; diagnosesamfunnet, “generasjon prestasjon” og jakten på det perfekte. Fastlegen Gisle Roksund hevder i Aftenposten at naturlig adferd og normalreaksjoner på vanskelige livsforhold i vårt samfunn blir vurdert som symptomer på sykdomsdiagnoser. I samme avis speiler sosiologen Miriam Negaard en tid hvor vår verdi som mennesker måles i perfeksjon og prestasjon.
Vår opplevelse av verden er unik, farget av vårt eget språk, vår personlige historie og sosiokulturelle kontekst. Kan vi forstå opplevelsen av isolasjon og ensomhet, ikke som en konsekvens av at noe er galt med oss, men heller som noe som skjer med oss; en hensiktsmessig reaksjon på det samfunnet vi lever i?
I hjertet av ensomheten er opplevelsen av å ikke ha et valg
I en ny artikkel fra 2015 utforsker Aslak Hjeltnes, i samarbeid med sine kolleger ved Det psykologiske fakultet i Bergen, livserfaringene til unge voksne med diagnosen sosial angstlidelse. Hensikten med artikkelen er å forstå hva som får unge mennesker til å søke hjelp for sosial angst. Noe av det mest fremtredende i funnene er hvordan deltakerne selv trekker frem en grunnleggende følelse av emosjonell isolasjon og ensomhet. Flere av dem beskriver blant annet at når de er sammen med andre, kan de erfare negative følelser som oppleves intense, truende og ukontrollerbare. Mange løser dette med å trekke seg tilbake og unngå ubehaget i sosiale situasjoner. Men spenning mellom et behov for tilbaketrekning og et ønske om å nå ut til andre kan over lengre tid skape en gnagende følelse av isolasjon og ensomhet. Opplevelsen av seg selv som ensom og ute av stand til å gjøre det en ønsker, etterlater seg spor av opplevd ”svakhet”, selvkritikk og skam – ensomheten må skjules for ”de andre”. Reaksjonen skaper nye onde sirkler av ensomhet og ufrihet.
Hjeltnes sin artikkel belyser en rekke viktige, eksistensielle aspekter ved deltakernes “levde liv” bakenfor diagnosen “sosial angstlidelse”, særlig ensomhetsparadokset; spenningen mellom å virkelig ha et behov for og ønske dypere kontakt med andre, samtidig som personen opplever at det er vanskelig eller umulig å oppnå kontakt. Alenehet; å oppleve å ha et valg – ”jeg er grunnleggende sett alene”, og “jeg vil være alene” føles helt annerledes enn ensomhet; opplevelsen av å ikke kunne velge. I hjertet av denne ensomheten er opplevelsen av å ikke ha et valg – “jeg føler det er vanskelig eller umulig å knytte seg til andre mennesker”. Men hva kan gjøre at det føles så vanskelig å bryte ut av ensomheten?
Det må være noe fundamentalt galt med meg
En kan tenke seg at det er en sammenheng mellom opplevelsen av ensomhet og en manglende følelse av tilhørighet til det menneskelige fellesskapet. Følelser av sårbarhet og usikkerhet i sosiale situasjoner får lite plass i dagens offentlige rom – de må skjules for “de andre”.
I sin kronikk i Aftenposten maler Neegard et bilde av en tid hvor unge mennesker vurderes ut ifra prestasjoner og vellykkethet; på grunnlag av utseende, utdanning og arbeid. ”I stedet for å gjøre opprør mot de skyhøye kravene går dagens unge løs på seg selv”, hevder Negaard; “selvskading, medikamentmisbruk, overdreven trening og skjønnhetshysteri kan sees på som en reaksjon på opplevd utilstrekkelighet”. Fokuset rettes innover; ansvaret ligger utelukkende på personen som føler.
Hva skjer når livets uungåelige tilfeldigheter; hvilken sosial kontekst vi blir født inn i, vårt utseende, vårt temperament og følelsesliv møter dagens idealmenneske; det vakre, sunne, og ressurssterke individet?
Troen på at det er deler av en selv en bør skjule, kan gjøre en ensom. Når følelsene får lite plass i det sosiale rommet, kan det være på grunn av en frykt for at andre skal oppfatte en som “svak”. Mange unge reagerer med å presentere en sterkere og tryggere versjon av seg selv, noe vi ser utallige eksempler på i sosiale medier. Hva har dette å si i et ensomhetsperspektiv?
Det meningsskapende mennesket
Det å være menneske innebærer å skape mening i det vi opplever og forsøke å forstå hvem vi er. I dagens samfunn er det en kort vei fra å ha et behov for å trekke seg tilbake, til å objektivisere og kategorisere seg selv; ”jeg opplever ensomhet fordi jeg er en sjenert person”. I Morgenbladet forklarer Harald Eia sin egen opplevelse av ensomhet som et resultat av at han er en introvert person. Ensomheten blir i Eias tilfelle vanskelig å unngå på grunn av hans iboende personlighetstrekk. En slik forståelse av seg selv kan bli en selvoppfyllende profeti.
Tilbakevendende negative følelser kan forklares som personlighetstrekk, men kan også forstås som et symptom på en mental lidelse, slik Gisle Roksund problematiserer i sin artikkel i Aftenposten. Tendensen til å putte seg selv og andre inn i sosialt konstruerte kategorier av personlighet eller ulike former for sykdom er et symptom på dagens ”diagnosesamfunn”.
Måten vi gir mening til våre opplevelser er i stor grad påvirket av vår sosiokulturelle kontekst, og har viktige konsekvenser for hvordan vi forstår oss selv: Anspentheten eller behovet for tilbaketrekning i sosiale situasjoner kan bli et symptom på en sykdom som jeg ønsker å kvitte meg med, samtidig er den ”en del av den jeg er”.
Jeg er den sjenerte. Jeg er den introverte. Samtidig ønsker jeg å være sosial, avslappet og utadvendt. Hva skjer når en del av meg selv blir noe jeg ønsker å fjerne?
Individfokuserte diagnoser istedenfor fellesmenneskelige erfaringer
Svendsen skriver i sin artikkel i Morgenbladet; “Å føle den sosiale sulten som ensomhet er, (…) er like lite et sykdomstegn som å føle fysisk sult fordi man ikke har spist”. Diagnoser kan være en døråpner til fellesskapet; åpenhet kan føre til økt normalisering og avstigmatisering av psykisk lidelse. Baksiden av medaljen er at diagnoser depersonifiserer og reduserer lidelsesbildet til en gruppe symptomer.
Diagnosene fanger ikke den enkeltes levde liv, og heller ikke den personlige meningen bak symptomene. Slik kan de bidra til ensomhet, fordi sykdomspersonligheten kan overskygge hele mennesket. I stedet for å finne fellesskap i vår delte opplevelse, i vår uungåelige utilstrekkelighet til samfunnets krav og idealer, samles vi i beskrivelsen av oss selv som syk.
Slik kan ensomhet og isolasjon forståes som en naturlig reaksjon i møte med samfunnet vi lever i. Selv om angst og usikkerhet er en naturlig del av det å være menneske, blir det i vårt samfunn karakterisert som ”de nye dødssyndene” – de egenskapene vi ikke snakker om.
Et moderne eksistensialistisk dilemma kan i kjølvannet av dette beskrives slik; ”hvordan kan jeg skjule mine sårbare sider, og samtidig være meg selv sammen med andre mennesker?”.
”Livsprosjektet” for mange av dagens unge mennesker er nettopp å ”være normal”. Det er viktig for å forstå skammen og følelsen av nederlag knyttet til det å ikke makte å være aktiv og sosial. I stedet for å oppleve å måtte skjule og forsvare sine sårbare sider, bør normalitetsbegrepet utvides, og inkludere sårbarhet. I sin kritikk av vår hang til å biologisere psykiske lidelser sier Peter Kinderman, professor i klinisk psykologi;
“Spør ikke hva som er galt med meg, men hva som har skjedd meg”.
Referanser:
Aasarød, Askild M. (21. aug., 2015) Ensomhetsparadokset. Morgenbladet.
Eia, Harald. (09. okt., 2015). De fem veiene inn i ensomheten. Morgenbladet.
Ellefsen, Kirsti., Leganger, Sindre., Haarde, Margrete. (02. okt., 2015). Dette mener nordmenn er dagens dødssynder. Aftenposten.
Hjeltnes, A., Moltu, C., Schanche, E., & Binder, P.-E. (2015). What Brings You Here? Exploring Why Young Adults Seek Help for Social Anxiety. Qualitative health research, 1049732315596151.
Knausgård, Karl O. (18. sept., 2015). Ensomhet. Morgenbladet.
Negaard, Miriam. (10. okt., 2015). Vi trenger ikke mer antidepressiva og psykofarmaka, vi trenger en samfunnsmedisin. Aftenposten.
Roksund, Gisle. (08. okt., 2015). Sorg blir depresjon. Maur i rompa blir ADHD. Sjenanse blir sosial angst. Moderne psykiatri er i krise. Aftenposten.
Senneset, Ingeborg. (12. okt., 2015). Tunge psykiske lidelser kan gi en svak stemme. Da er det opp til oss andre å høre bedre etter. Aftenposten.
Svendsen, Lars. (02. okt., 2015). Min, din eller vår ensomhet?. Morgenbladet.