Dette er altså menneskenes hjem?

Nora Skjerdingstad

Skribent

Dette semesteret troppet vi opp på Haukland. Jeg trippet spent utenfor den biologiske psykologiens dør i håp om å finne noe å holde meg fast i.

Møtet med biologien; det innerste, mest grunnleggende, pustende, den rotta som ligger flerret opp på laboratoriet. Overraskende velordnede innvoller veller ut av rottemager; her har du ditt opphav, menneske. Fra disse analyser, av rottenes hud, hår, blod, generaliseres menneskelig atferd, tanker, følelser. Dyremodeller er et grunnlag for hvordan vi kan utforske mekanismer hos mennesker. Vi deler det samme opphavet.

Den biologiske døden kommer som et sjokk. Jeg husker jeg ble stående urørlig og forskrekket da jeg så en kråke bli påkjørt på vei til skolen. Dens liv slukt av et gummihjul. Livet ble sårbart og noe som tilhørte alt levende, også meg. Den samme følelsen vellet opp i meg da jeg så rotta foran meg på den hvite benken. Dets hender og føtter festet til isoporplaten med knappnåler, en jesusfigur som ofrer seg for vitenskapen.

Knausgård åpner sin første kamp med en beskrivelse av den biologiske døden:

«For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan. Så stopper det. Før eller siden, en eller annen dag, opphører denne stampende bevegelsen av seg selv, og blodet begynner å renne mot kroppens laveste punkt, hvor det samler seg i en liten kulp, synlig fra utsiden som et mørkt og bløtlig felt på den stadig hvitere huden, alt mens temperaturen synker, lemmene stivner og tarmene tømmes» ⁽¹⁾Knausgård, Karl Ove (2009). Min kamp 1. Forlaget Oktober: Oslo.

Dette er altså kroppen. Dette er altså menneskenes hjem? Denne kroppen som tikker og går utenfor vår kontroll vil vi helst ikke identifisere oss med. Lenge har det vært slik at psykologien og medisinen har belyst hver sin del av mennesket. Skillet mellom kropp og sinn har vært dominerende og farget forskning og terapi. Det har imidlertid de siste årene vært en ekspanderende vilje til å koble kropp og sjel sammen, noe som gjenkjennes ved et voksende forskningsfelt i berøringen mellom psykologi og biologi ⁽²⁾Getz, L., Kirkengen, A. L., Ulvestad, E. (2011) Menneskets biologi – mettet med erfaring. Tidsskriftet Den norske legeforeningen, 131, 683-7, doi: 10.4045/tidsskr.10.0874. Også innenfor psykoterapi har kroppen fått en mer betydelig rolle.

For det er lett å tenke dit hen at psykoterapi handler utelukkende om samtale. Psykoanalysen har lenge fungert som det dominerende bildet på hvordan psykoteraputer skal behandle sine klienter – nettopp gjennom «talekur». Kroppen har hatt en perifer rolle i psykoterapi. Vi har løftet opp sinnet, bevisstheten og tankene som noe høyere og av mer verdi enn den sanselige og tilsynelatende utenforstående kroppen. De siste tiårene har kroppen blitt sett på som noe likestilt med sinnet. Vitenskaper har implementert kroppen og den har vekket akademisk interesse ⁽³⁾Skårderud, F. (2016). Kroppen i snakkesalige rom. I Bergem, A. K. (red.), Kroppen i psykoterapi (s.103-121). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. Også innenfor psykoterapifeltet har man lagt vekt på å fremme et integrert syn fremfor en dualisme-tanke. Kropp og sjel er tett forbundet og spiller sammen ⁽⁴⁾Skårderud, F. (2016). Kroppen i snakkesalige rom. I Bergem, A. K. (red.), Kroppen i psykoterapi (s.103-121). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

«Vi kan se bort fra kroppen, men vi kan ikke forlate den. Vi lever vårt liv i kroppen. Det betyr at kroppen aldri kan være fraværende i terapi. Det er alltid to eller flere kropper som møtes i en terapisituasjon» ⁽⁵⁾Sletvold, J. (2016).  Kroppens rolle i psykisk helse. I Bergem, A. K. (red.), Kroppen i psykoterapi (s.38-53). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag .

Man kan altså ikke utelukkende redusere mennesket til kropp. Det må tegnes et bilde som baserer seg på både vår biologiske natur, men også det som skiller oss fra dyrene. For biomedisinens naturvitenskapelige grunnlag favner i mindre grad menneskets selvbevisste, meningssøkende og relasjonelle vesen ⁽⁶⁾Getz, L., Kirkengen, A. L., Ulvestad, E. (2011). Menneskets biologi – mettet med erfaring. Tidsskriftet Den norske legeforeningen, 131, 683-7, doi: 10.4045/tidsskr.10.0874.  

Det er lett å falle i fella der vi låser oss til enkelte forklaringsmodeller, særlig synes biologien og medisinen å ha en appellerende kraft som visker ut skillet mellom meg og rotta. Som tilhenger av kunnskap generelt er jeg ikke skeptisk til at det vi lærer nå, er irrelevant, men som den franske filosofen Merleau-Ponty presiserer: «Kroppen kan ikke sammenlignes med en fysisk gjenstand, men snarere med et kunstværk» ⁽⁷⁾Merleau-Ponty, Maurice (1994). Kroppens fenomenologi.De norske bokklubbene: Oslo. Det er lett å glemme mens jeg beveger meg storøyd i gangene på Haukland omringet av disse hvite frakkene.

Så forsøke å holde meg fast til noe annet? Eller ikke holde oss fast i det hele tatt. Jeg legger biologien forsiktig i baklomma, mens jeg fortsetter å lese filosofi på sengekanten.