Den grå stille dagen

Lilian Särnmo
Illustratør

Om en skal dømme fra fortellingene – filmer, bøker, musikk – er verden alltid flott og rik på mening. Listen legges høyt, og det virkelige fremstår nokså skuffende. Det blir fristende å heller leve for fortellingen. Søren Kierkegaard viser veien tilbake.

Jeg klager over at det ikke er i livet som i romanen, hvor man har hardhjertede fædre, og nisser og trolde at bekæmbe, fortryllende prinsesser at befrie. (1)Kierkegaard, S. (1996). Enten – eller (Gyldendals lille bibliotek). Oslo: Gyldendal.

Annonse

Det er estetikeren som forteller, og vitner om en velkjent utilfredshet. Alt er i grunnen helt greit. Det finnes verken nisser og troll å bekjempe eller prinsesser og prinser å befri. Og nettopp det er problemet. Hverdagen er kjedelig og utilfredsstillende, en gråtone. I fortellingene ligger et håp og et løfte om noe mer. Her kan man redde sin prinsesse eller, om en foretrekker det, bli reddet av henne.

En enkel løsning, ifølge Kierkegaard, er å flykte fra denne kjedelige verdenen, og heller leve i fortellingene, siden de tross alt er mer spennende. Det er det Estetikeren gjør. Estetikeren er en som holder seg oppe gjennom estetiske fortellinger og observasjoner. Virkeligheten reduseres til en unødvendig begrensning for narrativet. Det kan høres ut som om “estetikeren” betegner en bestemt type person, men denne kan like gjerne tenkes på som et aspekt ved en selv, en væremåte som en i større og mindre grad kan gå inn i. 

Å leve estetisk kan virke appellerende. I fiksjonen og observasjonen har en full kontroll, en har atspredelse, en unngår risiko, og ikke minst slipper en alt kavet knyttet til å handle og ta ansvar i den virkelige verden. 

Drømmen om det fullkomne

“Cello song” av Nick Drake er et godt eksempel på en estetisk fantasi. I sangen blir nostalgiske barndomsfantasier vevd sammen med romantisk framtidshåp, og driver umerkelig vekk fra denne «vonde verdenen».

 

Strange face, with your eyes

So pale and sincere

Underneath you know well

You have nothing to fear

For the dreams that came to you when so young

Told of a life

Where spring is sprung

So forget this cruel world

Where I belong

I’ll just sit and wait

And sing my song

And if one day you should see me in the crowd

Lend a hand and lift me

To your place in the cloud (2)Drake, N. (2014). I G. Drake & C .Callomon (red.), Remembered For A While. London: John Murray. 

 

Sunget med en hjelpeløs nesten hviskende stemme, akkompagnert av hypnotisk rullende fingerspill, strykere og congatrommer, gir den urealistiske løfter. Gjennom de omtrent fem minuttene sangen varer tror en nesten at det finnes en prins/prinsesse oppe i skyene ett eller annet sted. Om en bare strekker ut hånden, og venter. Det er ikke helt ulikt situasjonen til den evig avventende single, som håper at noe bedre skal komme ut av det blå eller ut fra neste høyresveip. Estetikeren nærer seg altså på store ideer og følelser, på bekostning av konkret virkelighet. Den grå dagens utilstrekkelighet kan bare veies opp av et tilsvarende stort håp. Derfor kan det å lengte bli mer viktig enn å komme fram.

«Jeg er unik»

Om man skal leve seg inn i en fortelling om verden er det også bare naturlig å legge ekstra fokus på hovedpersonen: seg selv. Estetikeren kan derfor framstå noe kostbar. Dette kan gjerne bestå av en forherligelse av ens egen unike måte å lide og lengte på. Beskrivende ord er blant andre «sensitiv», «unik», «elegant» og «forseggjort». Et nærliggende eksempel er den personlige fabelen, hvor et ungt menneske bruker sin nylig utviklede selvbevissthet og analytiske evner til å lage en grandios fortelling om seg selv og sin plass i verden. Selvsentrerte fortellinger kan komme til uttrykk på forskjellige måter. Siden Kierkegaards tid har estetikeren blant annet funnet seg mye boltreplass på internett. Her er det nærmest ubegrensede muligheter for å skape seg selv i sitt eget bilde. Når estetikeren på denne måten henger seg opp i sitt eget bilde, blir personen en observatør av fortellingen om sitt eget liv, heller enn en deltaker.

Veien tilbake

“Pick up your responsibility. Pick up the heaviest thing you can, and carry it.”, sa Jordan Peterson. (3)Peterson, J. (2017, 01. August). Jordan Peterson – Why Young Men are Hungry for Responsibility. Hentet fra https://www.youtube.com/watch?v=njoBZ0PDkPE Skal en dømme ut i fra Petersons popularitet, er det et kjærkomment budskap. Hans største tilhengerskare, unge menn som ikke helt kommer i gang med livet, er i risikosonen for estetisisme, nettopp fordi de ikke kommer i gang med å handle. Da er veien til fantasiene kort. Ifølge Kierkegard begår estetikeren den grusomme forvekslingen av «det Æsthetiske og det, som æsthetisk lader sig fremstille i digterisk Reproduktion». (4)Kierkegaard, S. (1996). Enten – eller (Gyldendals lille bibliotek). Oslo: Gyldendal. – Ikke alt som er estetisk lar seg gjenfortelle i fiksjon og fantasier.  Man kan si at estetikeren har glemt sin egen faktisitet, altså alt det konkrete som binder personen til omverden, inkludert sine egne verdier. Estetikeren må lære seg å ta ansvar for sin faktisitet, og ikke minst handle på den. Å leve et helt vanlig liv med sine hverdagslige forpliktelser er ikke storslått poetisk, men har like fullt en iboende estetikk. 

Et annet poeng, som i utgangspunktet er forenlig med det første, er å øve seg på å være, ta en pause fra tankene og fortellingene. Også dette er populært nå for tiden – gjennom meditasjon. Kierkegaard gir sin versjon i «Lilien paa Marken og Fuglen under Himlen», en tale om taushet, lydighet og glede. Et mer konsist eksempel, som inneholder mye av det samme, finnes i Olav H. Hauges «Kvardag». Diktet er, ironisk nok, et ugjendrivelig argument mot estetikeren.

 

Men det gjeng an å leve

i kvardagen òg,

den grå stille dagen,

setja potetor, raka lauv

og bera ris,

det er so mangt å tenkje på her i verdi,

eit manneliv strekk ikkje til.

Etter strævet kan du steikja flesk

og lesa kinesiske vers.

Gamle Laertes skar klunger

og grov um fiketrei,

og let heltane slåst ved Troja. (5)Hauge, O. (2008). Dikt i samling (8. utg. ed., Samlaget lyrikk). Oslo: Samlaget.

 

Referanseliste   [ + ]

Annonse