De lengste dagene i mitt liv

Dette innlegget er 6 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.

Hvordan reagerer kroppen når du ikke får kommunisere med de rundt deg og bare skal meditere? Etter ti dager på meditasjonskurset Vipassana, med klare regler om å ikke kommunisere med omverden, fikk psykologistudent Dina Storvik kjenne hvordan hun takler å være kun meg seg og sitt eget hode. 

Dina Storvik
Skribent

Les også om Dinas forventninger før hun dro i “En psykologisk helvetesuke”

Meditasjonen sto oppført ti timer på timeplanen, og var definitivt min største utfordring. Spesielt for meditasjonen på Vipassanakurset er at man skal observere kroppens reaksjoner ved å sitte helt stille, uten å bevege seg eller gjøre noe med eventuelle plager, kløe eller tanker. Man er isolert fra omverdenen og har forbud mot mobiltelefon, internett, lesing, skriving og kommunikasjon med andre deltakere gjennom hele kurset.

I utgangspunktet trodde jeg at den sosiale isolasjonen skulle bli det mest utfordrende. For en blyg nordmann var det imidlertid behagelig å kunne ha en unnskyldning for å ikke hilse på sidemannen, slå blikket i bakken når jeg møtte forbipasserende og å sitte med minst en ledig stol mellom oss i spisesalen.

Jeg så også for meg at tankevirksomheten ville avta etter hvert som jeg ikke mottok ytre stimuli. Det viste seg derimot å bli det motsatte, fordi all fritiden ga meg muligheten til å tenke enda mer enn vanlig. Jeg fikk tid til å tenke gjennom alle opplevelser og møter, år for år. Jeg hadde mer levende drømmer, og fikk sanger på hjernen som jeg plutselig kunne utenat. I tillegg så jeg for meg bilder fra filmer jeg hadde sett, med korrekte undertekster, selv om det var mange dager siden jeg hadde sett TV. Det var som om tiden uten ytre stimuli plutselig hadde gitt meg fotografisk hukommelse.

Pausen fra mine vanlige gjøremål gjorde også at det ofte var mer fristende å ty til drømmeland, enn å sitte våken og gjøre ingenting. De første dagene av kurset sov jeg faktisk mer enn jeg noen gang har gjort flere dager i strekk. Vanen ble derimot fort snudd, da jeg en dag bokstavelig talt ble tatt på senga av en av lærerne på kurset.

Etterhvert begynte isolasjonen å ta meg. Jeg savnet familien min hjemme, fikk problemer med å sovne og kjente på en form for angst. Det utviklet seg og jeg kjente på en redsel for at noe skulle skje familien min uten at jeg fikk vite det. Hver gang jeg lukket øynene så jeg for meg familien min dukke opp i situasjoner der de kunne bli skadet, og jeg gråt meg i søvn nesten hver kveld på grunn av dette.

Å leve uten mobiltelefonens konstante pålogging var på den andre siden en positiv opplevelse. Det lettet på stresset å ha forbud mot både dette, og lesing og skriving. Kreativiteten fikk frie tøyler, og jeg måtte ty til alternative aktiviteter. Jeg tok meg i å studere materialet i klærne jeg hadde med meg, og bygget kunstverk i den lille skogen utenfor. Mine vanlige eiendeler som alarm, almanakk og notatblokk ble byttet ut med alternativer som: tannkremflekk på klokken, trusekalender, og rare plasseringer av de ellers begrensede tingene jeg hadde tilgjengelig.

Muligheten til å leve mer i nuet, og jobbe med kropp og hode sammen, var verdifullt på flere plan. Jeg opplevde for eksempel at det å stå opp klokken fire hver dag ikke føltes verre enn å stå opp klokken sju. Kanskje var den forbedrede søvnkvaliteten min et resultat av å ikke være konstant pålogget. I tillegg fikk jeg endelig tid til å se meg litt rundt, og ikke bare ha nesa i en bok eller telefonen samtidig som jeg gjorde alt annet. Det føltes godt å ha bedre oversikt og faktisk legge merke til småting rundt meg.

Jeg slet derimot med å følge hovedformålet med Vipassanakurset – å jobbe mot å finne sann lykke. Vi ble fortalt at vi etterhvert ville kjenne en prikkende følelse, dersom vi kom til stadiet for ”fullstendig meditasjon”. Følelsen skulle symbolisere misnøye og dårlige egenskaper som forlot kroppen. Fortsatte vi med meditasjonen to timer om dagen, etter endt kurs, ville vi derfor gradvis nærme oss en sann lykke, med mindre misnøye i kroppen. Jeg fikk selv kjenne litt på den prikkende følelsen, men symbolikken i dette ble for vag for min del.

Til tross for tvilen min til det fysiske lykkestadiet, sitter jeg likevel igjen med mange positive følelser fra kurset. Det ga meg en fin mulighet til å tenke over livet og oppleve mye nytt, og kanskje med litt hjelp fra den prikkende placeboeffekten, har jeg innsett at jeg egentlig er ganske lykkelig generelt.

Dette innlegget er 6 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.