Bortkastet potensial: Anmeldelse av To the Bone

Foto: Netflix/Gilles Mingasson
Foto: Netflix/Gilles Mingasson

Den nye Netflix-filmen To the Bone, skildrer en ung jente som sliter med anoreksi. Potensialet til å starte en interessant samtale om spiseforstyrrelser kastes imidlertid bort ved en stereotypisk fremstilling av anoreksi.


N

etflix har gjort seg bemerket den siste tiden med noe som begynner å ligne en bølge skildringer av psykiske lidelser og traumatiske opplevelser. Strømmetjenesten har demonstrert et påfallende, men ikke nødvendigvis utelukkende negativt, fravær av den moderne tids berøringsangst for vanskelige temaer, med blant annet Thirteen Reasons Why, som skapte debatt rundt portretteringen av en ung jentes selvmord, og nå sist To the Bone.

Tidsånd
Sistnevnte har allerede skapt en triggerdebatt i både Dagsnytt og Morgenbladet, hvor blant andre Linnea Myhre og Ingeborg Senneset har uttalt seg om filmen. Som mennesker som har slitt med spiseforstyrrelser har de bedre kompetanse på dette området enn meg. Jeg vil her heller ta for meg
To the Bone som film, og som portrett av en alvorlig psykisk lidelse.

Portrett av en spiseforstyrrelse
Tidlig innsats er kritisk når det gjelder spiseforstyrrelser – før matregler, tvangsritualer, og kroppsbildeforstyrrelser gror fast i egen identitet. Da blir det å kjempe mot spiseforstyrrelsen å kjempe mot en del av seg selv. Her har filmer som To the Bone et informasjonspotensiale som kan nå målgruppen: ungdom og unge voksne (fortrinnsvis kvinner). For det er tydelig, både i tone og plot, at det er denne gruppen filmen retter seg inn mot. Temaer som ung kjærlighet, søsterforhold, og vanskelige familierelasjoner tas opp på en måte som vil være delvis gjenkjennelige for de som husker egen, eller andres, ungdom.

Og den hverdagslige ungdomsskildringen i filmen er ok – særlig søskenforholdet mellom hovedpersonen Ellen og halvsøsteren Kelly skildres godt. Problemet er at denne delen av filmen føles noe forhastet – vi komme oss videre til spiseforstyrrelsen. Vi møter en far som ofte nevnes, men aldri er der, og en lesbisk mor som ikke vil ha kontakt med henne. Her begynner man å komme inn på noe, men regissør Marti Noxon borer ikke dypt nok til å skape en forståelse av årsaken(e) til Ellens problemer.

Tapt barndom
Vi får vite at Ellen er såkalt ’behandlingsresistent’, og hun tas inn av en ’ukonvensjonell’ lege, spilt av Keanu Reeves. Behandlingen starter med en gruppesamtale med Ellen og familie, der alle får snakke fritt, noe som utvikler seg til en ordkrig av dimensjoner. Denne delen av behandlingen er den som skildres best, og igjen er det samspillet mellom Ellen og søsteren som fungerer. Der stemor, mor og mors kjæreste blir flate, usympatiske rollefigurer som mest av alt er opptatt av hvem som har skylden, er det noe ekte i måten søsteren føler seg frarøvet sin egen barndom av Ellen.

På bursdager, skoleball og julaftener har søsteren vært mer opptatt av at Ellen kan dø, enn av å være barn. Det illustrerer på en viktig, og troverdig side ved psykiske lidelser – konsekvensene for de som står nærmest. Det er etter dette filmen virkelig begynner å skjære seg.

Alternativ behandling
Som en del av behandlingen flytter Ellen inn i et hus fylt av spiseforstyrrede pasienter. Dette ligner mer på et psykiatriens freak show enn en behandlingsinstitusjon, og tøylene er løse. Her har vi bulimikeren som gjemmer oppkastposer under senga, og kjøper Ellens stillhet med slankepiller, og den overvektige jenta (med overspisingslidelse?) som spiser peanøttsmør, rett fra glasset, til hvert eneste måltid.

Behandlingen som skildres i filmen beskrives som ‘ukonvensjonell’, mens det som vises er et par gruppebehandlinger, som virker relativt vanlig. Mer ‘ukonvensjonelt’ er det at Reeves, i en håpløs rolletolkning, vil behandle Ellens smerte ved å endre navnet hennes til ’Eli’. Kanskje er tanken at hun skal skape seg en ny identitet for å unnslippe spiseforstyrrelsen, men det virker mer som et dumt innfall. Dette er ihvertfall en av filmens scener der denne seeren vrir seg ukomfortabelt i stolen.

Det hele kulminerer i at moren, som har vært fraværende fra Ellens liv (dette illustreres ved at Ellen ikke får sove i huset, men får et flott telt i hagen) spør om hun kan få mate Ellen med økologisk melk. Mor har nemlig fått råd fra en alternativ behandler om at dette vil virke forløsende for den omsorgssvikten hun nå innser å ha påført datteren. Mor er i ferd med å forlate teltet, da Ellen ber moren om å mate henne. Hun kryper opp på morens fang, som et lite barn, og blir matet med tåteflaske.

Stereotypisk og fordummende
Regissør Noxon forsøker seg nok her på en metafor på hvor hjelpeløs Ellen blir – hun når bunnen og ber endelig om hjelp, etter å ha motsatt seg behandlingen gjennom hele filmen. Problemet er at det både blir infantiliserende og en fortsettelse av de mange stereotypiene rundt spiseforstyrrelser vi blir servert i løpet av filmen. 

Og her er vi ved kjernen: Med unntak av ’fun facts’, som at anoreksien fører til økt produksjon av kroppshår, forteller ikke denne filmen noe nytt. Det er som om den holder seg på overflatenivået i forestillingen om den stereotypiske anorektikeren. For hva er egentlig formålet med denne filmen? Det kan se ut til at dette er å sjokkere fremfor å informere; å forsterke fordommer fremfor å konfrontere dem. Et interessant poeng er at Lilly Collins, som spiller Ellen/Eli, selv har slitt med anoreksi. Etikken i dette har blitt tatt opp av kommentatorer, men dette kan også virke reduserende overfor henne – som om hun ikke selv kan ta en vurdering av hvilke roller hun bør ta. Det er selvsagt også andre etiske dilemmaer rundt filmen, men her kan jeg anbefale nevnte Senneset eller Myhre til interesserte lesere.

Etter å ha sett To the Bone er det lett å sitte igjen med en oppfatning om at spiseforstyrrelser kun rammer trassige, tynne jenter som ikke vil bli friske. Samtidig er det lett for meg som fremtidig fagperson, og som har jobbet på avdeling for spiseforstyrrelser, å kritisere underholdning for ikke å ta opp vanskelige spørsmål på en verdig måte. Likevel er det noe jeg savner.

Sluttproduktet av filmen blir dermed en stereotypisk og fordummende film, som kaster bort potensialet for både en interessant skildring av anoreksi, og i tillegg potensialet for en god filmopplevelse.