Senter for krisepsykologi markerete i oktober tretti år. Blant foredragsholderene var den amerikanske psykologen Joyanna Silberg, som jobber med overgrepsrelaterte traumer hos barn.
Om ett år er det tretti år siden FNs barnekonvensjon fastslo barns menneskerettigheter. Blant rettighetene har vi at ”Alle barn har rett til beskyttelse”. Eller som det formuleres i Artikkel 39 – Om rett til hjelp (2): ”Alle barn har rett på hjelp hvis de har opplevd noe vanskelig og skadelig.” Silberg delte kunnskapsrike erfaringer rundt akutte brudd på disse rettighetene. Traumer hos barn, sorg og vold var den vanskelige tematikken på dagsorden.
Hvordan kan voksne og terapeuter håndtere barn som er ytterst nødlidende, ofte usynlige, alltid med behov for beskyttelse? Velformulert og engasjerende fortalte Silberg om sitt arbeid med barnetraumer i forbindelse med overgrep, med nærmere fokus på dissosiative tilstander som oppstår under traumehåndtering.
Barns komplekse traumer og dissosiasjoner
Hun forteller at komplekse traumer forekommer tidlig. Effekten er vedvarende, og utløser en kaskade av problematiske forandringer i hjernen. Barna vil ofte få vanskeligheter med å regulere atferd og emosjoner. Selvobservasjoner svekkes. Kapasitet for empati svinner. Selvskadende atferd oppstår for å stilne skremmende tanker. Ekstrem årvåkenhet, forhøyet risikotaking. Listen fortsetter, og skaper grobunn for et selvbilde preget av håpløshet og hjelpesløshet.
– Barna lærer å skjule sine ekte selv idet de tilpasser seg til traumatiske hendelser i miljøet, ved å internalisere mentale bilder, budskap og forventninger som skaper konflikt. Det ekte selvet, og den ekte hjernen, er skjult et sted på innsiden av dette barnet, sier hun.
«Ansiktet mitt smilte, men hjernen min gråt.»
Silberg forteller at barn ofte skifter mellom affektive tilstander i tilsynelatende dissosiative episoder. Silberg fremlegger forskningsresultater som bekrefter at høy tilstedeværelse av dissosiative tilstander og affektiv dysregulering hos barn er en ekstremt viktig predikator for fremtidig dysfunksjon, inkluderende risikoatferd, selvmord og seksuell aggresjon.
Dissosiative episoder opptrer på en annen måte hos barn enn de gjør hos voksne. Silberg beskriver hvordan det er som om barna skrus på autopilot, ofte i kombinasjon med regresjon.
– Ansiktet mitt smilte, men hjernen min gråt, siterer hun en av sine pasienter.
Trofast tilknytning er avgjørende
Silbergs perspektiv preges av affektteori.
– Uten fokus på våre følelser, er vi som ping-pong baller fra en ting til en annen; utelukkende definert av konteksten vi beveger oss i.
Særlig vektlegger hun viktigheten av det hun kaller ”transition states”, overgangen mellom affekter. Dette er viktig i sammenheng med dissosiative episoder.
– Overgangen mellom tilstander bygger et sammenhengende konstrukt av identitet, sier hun.
Affekt blir et signal for dissosiative barn for å glemme, forklarer Silberg. For å behandle er der derimot viktig at ikke voksne glemmer hvordan det var å være et barn. Kunnskapen mener Silberg ligger i oss alle. En må presterere å lete den frem.
Behandling er forståelse for triggere samt å bli kjent med de negative, dissosierte personlighetstrekkene i barna. Eller ”Mr Devil” som hennes pasient kalte en av sine affektive tilstander. Barna må bli kjent med, og venn med, de negative affektene i seg selv. Som terapeut må en gjøre det samme.
– Kontinuitet av tilknytning gjennom foranderlige tilstander. Det er kuren. Det er dette vi søker, konkluderer Silberg med overbevisning.
I følge FN skal alle barn skal trygges mot vold; fysisk eller psykisk. Foredragene under krisesenterets markering var et søkelys, en oppfordring, et krav om ivaretakelse og beskyttelse av samfunnets viktigste bestanddel; barna.