Ansvar eller ansvarsfraskrivelse?

Illustratør: Eirik Håheim

Gjesteskribent

Menneskeheten. Et globalt fellesskap av individer som alle deler de samme grunnleggende rettighetene. Som framtidige psykologer er vår profesjon nært tilknyttet realisering av disse rettighetene. Likevel har ikke menneskerettigheter en stor nok plass i hverken pensum eller profesjonsutøvelse for mange. Hvilken rolle kan vi spille, og hvordan kan vi ta best mulig hensyn til menneskerettighetene i vårt eget arbeid?

Som psykologer står vi i en unik posisjon til å delta i den offentlige debatten, i kraft av vår kunnskap og eventuelle erfaring med sårbare grupper. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) fastslår i sin nylig utgitte årsrapport at menneskerettighetene er under press, også i land som Norge. Blant annet utgjør hatefulle ytringer en trussel både for ytringsfriheten og en saklig samfunnsdebatt (1)Norges institusjon for menneskerettigheter. (2018-2019) Menneskerettighetene i Norge 2018, NIMs årsmelding, Dokument 6. Oslo. Hentet 4. april 2019 fra https://www.nhri.no/wp-content/uploads/2019/03/NIM_Arsmelding_2018_web-1.pdf. Slike ytringer er blitt så hverdagslige at vi ikke sjokkeres lenger. Problemet er blitt så omfattende at vi kanskje skremmes bort til å delta i debatten selv.

Annonse

Den italienske filosofen Giorgio Agamben innførte begrepet «unntakstilstanden». En tilstand som begrunner tilsidesettelse av grunnleggende rettigheter for enkelte grupper, ut av nødvendighet for å beskytte allmennheten (2)Evang, K. E. (28.01.19). Unntakene som blir regelen. Hentet 4. april 2019 fra  https://psykologtidsskriftet.no/2019/01/unntakene-som-blir-regelen. Problemet med unntakstilstanden er at den ofte glir over til å bli normalen.

Hva er det da som har blitt normalen? Papirløse uten rett til helsehjelp, den stadig større andelen barn som lever i vedvarende lavinntektsfamilier, «IS-barn», eller eldre som lider av underernæring og blir påtvunget helsehjelp på sykehjem. På globalt nivå skal man heller ikke lete lenge før man finner systematiske brudd på menneskerettighetene. Eksemplene er mange. Poenget kan man likevel enes om.  «Om vi psykologer skal arbeide aktivt og effektivt for menneskerettigheter, så kan vi ikke ha berøringsangst for politikk» (3)Evang, K. E. (28.01.19). Unntakene som blir regelen. Hentet 4. april 2019 fra  https://psykologtidsskriftet.no/2019/01/unntakene-som-blir-regelen.

 

Medmenneskelig ansvar

Som fremtidige psykologer har vi forpliktet oss til å yte helsehjelp til dem som trenger det. Vi har også forpliktet oss til å realisere rettighetene til Den Andre gjennom vårt arbeid. Det kan være fristende å tenke at dette bare foregår på et kontor, bak lukkede dører, sammen med individet vi skal hjelpe. Det er ikke nødvendigvis sant. Hvor hadde vi vært om ingen turte å problematisere alle menneskerettighetsbruddene vår profesjon har begått opp gjennom historien?

NIMs årsrapport påpeker en rekke «forbedringsområder» i Norge. Blant annet fastslår de at bruk av tvang og isolasjon hos psykisk syke i fengsel er vanlig i mangel på kompetanse, og at forskjellsbehandling av enslige mindreårige asylsøkere i strid med barnekonvensjonen ennå er etablert praksis (4)Norges institusjon for menneskerettigheter. (2018-2019) Menneskerettighetene i Norge 2018, NIMs årsmelding, Dokument 6. Oslo. Hentet 4. april 2019 fra https://www.nhri.no/wp-content/uploads/2019/03/NIM_Arsmelding_2018_web-1.pdf. I tillegg har Sivilombudsmannen ved flere anledninger måttet slå ned på ulovlig tvangsmedisinering i det psykiske helsevernet (5)Strand, N. (04.02.19). Ulovlig tvangs­medisinering fortsetter. Hentet 4. april 2019 fra https://psykologtidsskriftet.no/2019/02/ulovlig-tvangsmedisinering-fortsetter. Slike forhold er dessverre ikke unntak, men regler. Regler vi som helsepersonell har et ansvar for å ikke godta som normalen.

Vi har også et ansvar for å informere oss, ut av respekt for dem vi skal hjelpe.  Nora Sveaas har gjennom sin karriere blitt tildelt en rekke priser for sitt arbeid for menneskerettigheter og mot tortur. Jeg synes vi skal ta til oss hennes kloke og velvalgte ord; «Vi har en moralsk plikt til å synliggjøre området. Ikke bare som samfunnsborgere, men som personer som besitter en viktig fagkunnskap. [Vi] kan varsle, protestere, rapportere, og nekte, og ikke minst spre kunnskap om og forståelse for menneskerettigheter. Vi må være villige til å diskutere med våre kolleger og reise problemstillingene» (6)Kallevik, S. A. (05.12.09) Under Nobels kateter. Hentet 4. april 2019 fra https://psykologtidsskriftet.no/reportasje/2009/12/under-nobels-kateter.

Vi deler et ansvar for å ta innover oss og reflektere over disse problemstillingene, og vi deler et ansvar for å si ifra. Både når det kommer til vår egen praksis, og i samfunnet. Ikke bare fordi vi har forpliktet oss til det, men fordi vi er medmennesker som deler samme klode.

Referanseliste   [ + ]

Annonse