Anmeldelse: Hvor lite veiledende kan en sensorveiledning være?

Dette innlegget er 6 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Skjermdump: Sensorveiledning PSYK102 H2015

Sensorveiledning PSYK102 H2015 veileder ikke sensoren i å skille mellom gode og dårlige eksamensbesvarelser. Med sparsommelig veiledning opprettholder den dagens uforutsigbare karaktersetting.

Marius Prytz
Skribent

Da fakultetsledelsen i høst gikk inn for sensorveiledninger på årsstudiumsemnene, var det ikke uten forventninger. I anledning denne sensasjonelle begivenheten ser Katarsis seg nødt til å anmelde i hvert fall én av sensorveiledningene, og tar her for seg verket Sensorveiledning PSYK102 H2015, forfattet av Institutt for samfunnspsykologi (utgitt på eget forlag).

Debutveiledningen åpner trygt med noen klassiske strofer om de generelle vurderingskriteriene for karakterene A-F. Ta for eksempel verselinjen om hva en A – den mest relevante karakteren for årsstudiumsstudentene – innebærer: ”Fremragende prestasjon som klart utmerker seg. Kandidaten viser svært god vurderingsevne og stor grad av selvstendighet.” Undertegnende finner det snodig at forfatterne bruker store deler av første side på såpass kjent stoff, spesielt når veiledningen totalt utgjør tre sider. At beskrivelsene sier særdeles lite om hva som er en god beskrivelse, kjennes overflødig å måtte utdype videre.

Deretter følger den pirrende overskriften Faglig. Her går man gjennom hva oppgavespørsmålene dekker. La oss ta utgangspunkt i oppgave 1, som lyder slik: ”Beskriv ulike trekkteorier (taxonomier) og hvordan de viktigste trekkene kan identifiseres.” Her sier veiledningen hvilket læringsutbyttemål oppgaven er forankret i, nemlig å ”Greie ut om det trekkteoretiske bidrag til personlegdomspsykologien (korleis trekk kan vere stabile og endrast)” og ”definere personlegdom og gjere greie for dei ulike hovudperspektiva på personlegdom.” Til slutt henvises det til relevante kapitler i anbefalt litteratur. Dette er altså all informasjonen som veileder sensorenes karaktersetting.

Forfatterne fremstår her som tilbakeholdne, da lite informasjon spesifiserer hva en god eller dårlig besvarelse inneholder. Veiledningen later her til å prøve ut en minimalistisk stil. (Foruten det kunstneriske valget om å skifte mellom bokmål og nynorsk, selvfølgelig.) Men her må man også komme forfatterne i forsvar: Da UiBs Utdanningsutvalg tidligere i høst lanserte sitt notat om sensorveiledninger, kom de med flere forslag for hvordan dette kan gjøres. Forfatterne av verket har langt på vei tatt innover seg retningslinjene, selv om to punkter er utelatt: (1) hva undervisningen har fokusert på og (2) hvordan eksemansbesvarelsene kan differensieres. For dette siste punktet foreslår retningslinjene at sensorveiledningen skildrer minstekrav for besvarelsen, en gjennomsnittlig besvarelse og en god besvarelse.

Med tanke på at målgruppen for sensorveiledningen er årsstudiumsstudentene, oppleves det som et lite kreativt valg å være så sparsommelig i veiledningen. For vil ikke den gjennomsnittlige årsstudiumsstudent være godt kjent med læringsmålsutbytte? Å koble oppgavespørsmålet opp mot relevant læringsutbyttemål er ikke vanskelig – å formulere det til en A-besvarelse er derimot det.

Om en skulle være i tvil om forfatternes syn på hva en god sensorveiledning er, følger derfor en vennlig påminnelse fra første side: ”En sensorveiledning er nettopp veiledende, og skal ikke være til hinder for at sensor utviser godt faglig skjønn.” Og med dét er man langt på vei tilbake ved start. Hvis målet er en så rettferdig sensur som mulig, er det vanskelig å bedømme hvor langt dette oppfylles med Sensorveiledning PSYK102 H2015. Men så er det vel slik at man skal si seg fornøyd med noe, fremfor ingen sensorveiledning i det hele tatt.

Dette innlegget er 6 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.