Bruken av triggeradvarsler – det å advare på forhånd om potensielt støtende innhold i noe som presenteres – har blitt sterkt kritisert i den amerikanske samfunnsdebatten. Også her i Norge kan man begynne å høre lignende toner. Psykologstudent Vegard Otterlei kaller kritikken for en kollektiv katastrofetenkning med lite hold i virkeligheten, og spør seg hva den kan bunne i.
Tekst av: Vegard S. Otterlei
Psykologstudent ved Det psykologiske fakultet, UiB
Trigger warnings, eller triggeradvarsler, er et fenomen som har fått økende oppmerksomhet i den norske offentlighet den siste tiden, nyligst fra Anine Kierulf i Dagbladet. Det har også tidligere vært omdiskutert i Katarsis. Triggerwarnings er advarsler om støtende innhold i forkant av noe som presenteres. Dette gjøres fordi innholdet kan vekke stort ubehag hos enkelte mottakere, for eksempel traumeutsatte.
Debatten om triggeradvarsler er kanskje relativt ny her i Norge, men har de siste to årene rast i USA, spesielt etter at studentledere ved University of California, Santa Barbara ytret ønsker om å innføre triggeradvarsler for undervisningsmateriale. Enkeltstående episoder og anekdoter fra amerikanske universiteter fikk enorm mediedekning og tegnet et skremmende bilde av en farlig praksis som truet amerikanske universiteters integritet. Magasinet Slate døpte 2013 «the year of the trigger warning». Da burde det være overraskende at National Coalition Against Censorship (NCAC) gjennomførte en spørreundersøkelse hos amerikanske universiteter, og fant at omfanget av triggeradvarsler ser ut til å være relativt beskjedent.
Foruten at det praktisk talt er ikke-eksisterende i Norge, og marginalt selv i USA, er det mange kritiske innvendinger mot triggeradvarsler som terapeutisk verktøy – noe som gjør det til et ekstra interessant fenomen for psykologer. Ofte peker disse på at «triggende» innhold er en vanlig del av virkeligheten, og at triggeradvarsler vil gjøre studentene mindre i stand til å møte denne harde virkeligheten. Selv professorer i psykologi har uttalt seg kritisk. Traumeeksperten Metin Basoglu har i et intervju med The Telegraph påpekt at eksponering hjelper mennesker med psykiske lidelser, og at vi derfor bør fremme en «eksponeringskultur». Liknende uttalelser har siden fulgt, ofte med henvisning til psykologisk forskning.
Det påfallende ved disse psykologfaglige innvendingene er at de ikke har særlig rot i den forskningen de henviser til. Det er en forenkling av forskningslitteraturen å fremstille eksponering som udelt terapeutisk, når det også spiller en rolle i å forverre lidelsen. Mennesker med traumer, fobier eller andre lidelser som trigges av forskjellige stimuli, blir konstant utsatt for eksponering, uten at de blir noe friskere av dette. Forskningen sier heller det motsatte: Virksom, mainstream behandling bør inneholde triggeradvarsler! Man kaller det selvsagt ikke for dette, men forutsetningen for å hjelpe en pasient er at pasienten kommer til et trygt rom hvor vedkommende selv får muligheten til å møte det vanskelige. Dette muliggjøres ved på forhånd å klargjøre hva som skal skje og hvordan. I virksom behandling med eksponering ansvarliggjøres pasienten, og erfarer at vedkommende kan mestre sine vansker. Dette står i kontrast til livet utenfor terapirommet, hvor farer lurer rundt hvert hjørne og er utenfor pasientens kontroll.
Videre er det å bruke psykologfaglige argumenter for eller mot triggeradvarsler kanskje tvilsomt i seg selv: Er det studenten selv som skal få ta beslutninger overfor sin egen psykiske helse, eller skal man gi professorene anledning til dette? Å hevde at «studenter bør kunne takle ubehagelig innhold» fremstår for meg som gammeldags, moraliserende ovenfra-og-ned-snakk. Men, hvis man først skal ta på seg ansvaret for studentenes psykiske helse, må det gjøres skikkelig. Å nekte å gjøre noe som helst er ikke virksom behandling. Heldigvis har universiteter en psykisk helsetjeneste som er en bedre arena for å hjelpe pasienter med psykiske lidelser. Triggeradvarsler gir studentene selv mulighet til aktivt og fritt å imøtekomme innholdet som blir presentert, uten at professorer trenger å mene noe om hvordan studenten skal håndtere innholdet. Selvsagt, det kan blant annet oppstå pedagogiske problemer dersom det blir påkrevd å moderere innholdet i pensum, snarere enn å kategorisere det slik man gjør med triggeradvarsler. Det ville være en kraftigere inngripen i materialet, samtidig som det ville vært en form for institusjonalisering av unnvikelse. Heldigvis er ikke dette tilfelle med triggeradvarsler. Likevel ser mange ut til å heller villediskutere denne oppkonstruerte problemstillingen.
Hva er da problemet med triggeradvarsler? Ikke er de utbredt, og ikke er de skadelige. Det handler rett og slett om at enkelte studenter har bedt om muligheten til bevisst å kunne forholde seg til innholdet i undervisning. Hvorfor sies det da selvfølgeligheter som at «a tolerant society needs to discuss disturbing art» eller at «trigger warnings threaten the academic freedom of teachers and students whose classrooms should be open to difficult discussions». Personlig synes jeg dette høres ut som ganske dramatiske uttalelser om et noe beskjedent fenomen. Kan det være at personer i høye stillinger, slik som professorer, har en viss motvilje mot å ta hensyn til ønsker fra studenter?
Jeg tror debatten er større enn dette. Årsaken til at et så lite fenomen blir blåst opp av medier og kommentatorer, tror jeg er at det yter en politisk funksjon. I samme vending som triggeradvarsler, diskuteres ofte «politisk korrekthet» og «krenkelseskulturen» – vage, løst definerte og kanskje flyktige begreper som jeg mener det har blitt trendy å være negativ til. Dermed ser det ut til at diskusjonen om triggeradvarsler har blitt fanget opp i dragsuget av store, mektige politiske narrativ. Nyhetene om studentene som krever triggeradvarsler gir næring til enkelte politiske og sosiale posisjoner. Klartenkt diskusjon rundt fenomenet kan dermed stoppes med klisjeene om at politisk korrekthet har gått for langt og at vi har blitt svake, selvopptatte og lett krenkbare. Den absurde konsekvensen er at vi, ved hjelp av disse narrativene, applauderer hverandres intoleranse overfor psykisk syke.