Å leve – med døden i tankene

Overlevelse er vår sterkeste drivkraft, men døden den sikre konklusjon. Hva gjør denne dissonansen med oss mennesker og hvordan klarer vi å holde hodet kaldt når dødsangsten melder seg?

Terror management theory (TMT) ble utviklet av Jeff Greenberg, Tom Pyszczynski og Sheldon Solomon på 1980-tallet (4), inspirert av arbeidet til antropolog Ernest Becker. Teorien anser dødsfrykt for å være noe universelt, og noe som driver menneskelig atferd. Som Becker skriver i sin prisvinnende bok, The Denial of Death (1): «of all things that move man, one of the principal ones is his terror of death». Forsøk på å håndtere dødsrelatert angst antas å springe ut fra samme motivasjonssystem som to andre vesentlige menneskelige atferder: forsøk på å øke gruppeidentitet og forsøk på å bedre selvtillit (5).

Bufre mot dødsangst – kulturelle verdensbilder og selvtillit

De intellektuelle evnene som muliggjør eksistensiell angst kan også brukes til å regulere angsten. Dette har vi mennesker gjort, ifølge TMT, ved å skape kultur. De fleste kulturer utstyrer individet med et relativt godartet verdensbilde som kan fungere som beskyttelse mot dødsrelatert angst (4). Verdensbildet tillater oss å oppleve verden som sammenhengende og meningsfull, og inneholder i mange tilfeller forestillinger om hva som skal skje etter døden. Ved å etterleve de sosiale normene og verdiene som gjelder i kulturen kan individet oppnå økt selvtillit (5). I følge TMT er både selvtillit og kulturelle verdensbilder viktig for å beskytte individet mot dødsrelatert angst.

Ved empirisk testing av TMT har det vært vanlig å basere seg på mortality salience (MS) hypotesen (9). MS er en variabel som beskriver hvor fremtredende tanken om egen dødelighet er hos et individ. Den økes vanligvis ved at individet blir bedt om å beskrive hvordan de tror døden vil fortone seg fysisk og emosjonene som utløses av å tenke på døden. Ifølge hypotesen vil økt MS motivere individet til å forsøke å bedre egen selvtillit og til å etterleve og forsvare sitt kulturelle verdensbilde. Hypotesen støttes av funn som blant annet viser at MS fører til en mer positiv vurdering av forbilder og kjendiser, av landslaget i fotball og av de som tilhører samme religiøse gruppe. Samtidig fører MS til en mer negativ vurdering av individer som tilhører utgruppen. Andre funn viser at MS leder til forsøk på å bedre egen selvtillit. Individer utviser mer av atferd som de selv verdsetter, for eksempel miljøvennlig atferd, dristig motorsykkelkjøring, fokus på eget utseende og markering av fysisk styrke (3).

Fysisk og virtuell nærhet i møte med døden

Hva skal til for å dempe dødsangsten? For mange kan det være så enkelt som å få fysisk berøring fra et annet menneske. I en studie (6) ble personer oppsøkt på et universitetsområde og bedt om å fylle ut noen spørreskjema for å kartlegge deres dødsangst og selvtillit. I den ene betingelsen mottok deltakeren en lett berøring på skulderen av eksperimentatoren. Resultatene viste at denne berøringen førte til lavere dødsangst, men bare blant deltakerne med lav selvtillit. I samme studie ble det vist at MS fører til at personer med lav selvtillit verdsetter en teddybjørn høyere, bare ved å se på den. Det å holde en teddybjørn viste seg å dempe effekten som MS har på etnosentrisme, men bare for deltakerne med lav selvtillit. Disse funnene indikerer at individer med lav selvtillit kan dra stor nytte av mellommenneskelig berøring for å beskytte seg selv mot dødsrelatert angst.

Dessverre er det ikke alltid en eksperimentator tilgjengelig for å berøre deg når angsten melder seg som verst, men kanskje facebook kan gjøre samme nytten? En studie fra 2015 (8) undersøkte sammenhengen mellom dødsangst og facebook-bruk. Facebook-atferd deles inn i nettverksutvidelse og sosial overvåkning. Resultatene viser at dødsangst fører til en generell økning i bruk av facebook. Effekten som angsten har på nettverksutvidelse er større for individer med lavere selvtillit, og for individer som anser Facebook for å være viktig. Dette kan ses i sammenheng med tidligere forskning som sier at MS fører til at folk utviser mer av atferd de anser som verdifull for å bedre selvtilliten.

Inspirasjonen i dødsangst

Et virkemiddel som kan brukes både for å håndtere smertefulle opplevelser og for å dyrke sosiale relasjoner er humor. Hovedmotivasjonen bak humor er, ifølge Neil Elgee (2), menneskets behov for å takle tanken på egen dødelighet. Long og Greenwood (7) var interessert i å undersøke hvorvidt MS i tillegg fasiliterer evnen til å være morsom. I deres studie ble deltakerne delt inn i fire priming-betingelser hvor død eller smerte ble primet på en subtil eller åpenbar måte. Deretter fikk deltakerne utdelt fire tomme tegneserieruter og instrukser om å skrive den morsomste bildeteksten de kunne komme på. Bildetekstene ble så vurdert av seks objektive dommere. Ved subtil priming var død-gruppen morsommere enn smerte-gruppen, men når primingen var åpenbar ble resultatet motsatt. Disse funnene indikerer at humorproduksjon fasiliteres når død primes på en subtil måte, men inhiberes når den primes på en eksplisitt måte.

Døden – en trofast følgesvenn

TMT har for alvor bragt døden inn i sosialpsykologien. Becker kan ha rett i at dødsfrykten beveger oss, og ofte i merkelige retninger. Som en trofast følgesvenn er døden der i tykt og tynt. Fortsatt er mye uvisst når det kommer til hvordan dødsangsten virker på oss og hvordan vi reagerer på den, men litt klokere har vi kanskje blitt. Så er spørsmålet: tør du å kjenne litt ekstra etter på hva det er som egentlig driver deg til å henge opp kjendisbilder på veggen, eller å åpne facebook for hundrede gang?

 

Referanser

  1. Becker, E. (1973). The Denial of Death. New York: Free Press.
  2. Elgee, N. J. (2003). Laughing at death. The Psychoanalytic Review, 90(4), 475-497. doi:https://doi.org/10.1521/prev.90.4.475.23917
  3. Greenberg, J., & Arndt, J. (2012). Terror Management Theory. In P. A. M. Van Lange, A. W. Kruglanski & E. T. Higgins (Eds.), Handbook of Theories of Social Psychology (Vol. 1): SAGE Publications Ltd.
  4. Greenberg, J., Solomon, S., & Pyszczynski, T. (1986). The Causes and Consequences of a Need for Self-Esteem: A Terror Management Theory. In R. F. Baumeister (Ed.), Public Self and Private Self (pp. 189-212): Springer-Verlag.
  5. Greenberg, J., Solomon, S., & Pyszczynski, T. (1997). Terror Management Theory of Self-Esteem and Cultural Worldviews: Empirical Assessments and Conceptual Refinements. Advances in Experimental Social Psychology, 29, 61-139. doi:https://doi.org/10.1016/S0065-2601(08)60016-7
  6. Koole, S. L., Tjew-A-Sin, M., & Schneider, I. K. (2013). Embodied Terror Management: Interpersonal Touch Alleviates Existential Concerns Among Individuals With Low Self-Esteem. Psychological Science, 25(1), 30-37. doi:10.1177/0956797613483478
  7. Long, C. R., & Greenwood, D. N. (2013). Joking in the face of death: A terror management approach to humor production. Humor – International Journal of Humor, 26(4), 493-509. doi:10.1515/humor-2013-0012
  8. Partouche-Sebban, J. (2015). Online Social Networks as a Terror Management Mechanism: The Effect of Death Anxiety on Facebook Use. International Journal of Technology and Human Interaction, 12(4). doi:10.4018/IJTHI.2016100103
  9. Rosenblatt, A., Greenberg, J., Solomon, S., Pyszczynski, T., & Lyon, D. (1989). Evidence For Terror Management Theory: I. The Effects of Mortality Salience on Reactions to Those Who Violate or Uphold Cultural Values. Journal of Personality and Social Psychology, 57(4), 681-690. doi:10.1037/0022-3514.57.4.681